Woody Allen
Woody Allen har en snedig kommentar til forestillingen om å kunne forflytte seg i tid og rom. At man altså forsvinner fra der hvor man er i øyeblikket og dukker opp et annet sted i en annen tid:
«Bare for å oppdage at bagasjen er feilsendt og ikke vil komme før om seks måneder..!»
Empedokles
Empedokles (494-434 f. Kr.) tenkte seg at kraften som binder altet sammen var kjærlighet. De fire elementene, jord, luft, ild og vann forenes av kjærligheten til en verden slik vi opplever den i oss og rundt oss. Etter hvert mister kjærligheten sin impetus. Sakte men sikkert avløser striden kjærlighetens forenende makt. Det går mot oppløsning.
Å lese Empedokles til Studio Sokrates var fornøyelig. Man trenger ikke lese mye, det er forresten ikke mye vi har igjen av skriftene hans, men det vi har er aktuelt på underlig vis.
Termodynamikk på kjøkkenet
Jeg kan huske vi pleide å spøke med Einstein og termodynamikkens lover da vi var studenter – særlig den andre loven – at alt som er «helt» ser ut til å løse seg opp i mindre og mindre deler. Alt tenderer mot kaos hvis vi ikke setter inn energi og motkrefter.
Ti studenthybler og ett storkjøkken. Alle skjønner at strid var den dominerende krafta på storkjøkkenet. Alt, stort, mindre og smått, havna på gulvet, eller ved siden av søppelbøtta i kjøkkenskapet. Uansett hvor sterke motkrefter og hvor mye energi man tok i bruk – motkreftene arbeidet jevnt og systematisk mot kaos.
Motmakta og motkrafta er alltid sterkest.
Sjømannslivet
Hvis Einstein og Empedokles er i nærheten av en riktig forståelse av universet så forklarer dette også hvorfor min mor pleide å sukke oppgitt mens hun lente seg til kjøkkenbenken og holdt seg fast i en halvfull kopp kaffe: «Jeg reiser til sjøs, Lars, hvis du og far din ikke blir flinkere til å rydde opp etter dere!»
Den gang opplevde jeg det hun sa som et paradoks. Hun var jo ellers en knallhard motstander av sjømannslivet. I havnebyen Narvik. Og nå truet hun med å mønstre på?
Vel vel. Tankene flyr. Ukens tema er Empedokles, det har dere sikkert fått mistanke om hvis dere har lest helt til hit. Paolo Conte (1937) framfører to egne komposisjoner, presentert av Per Husby i Studio Sokrates: 1: Jeeves. 2: Sarah.
De av dere som bruker Spotify finner musikken vi spiller her:
