NRK Meny
Normal

Den besværlige friheten

Det oppstår et visst ubehag når vi tenker på vår egen frihet.
Vi kan ikke velge om vi vil være frie – vi er frie, ferdig med det.
Det er opp til oss å finne et livsinnhold som samsvarer med vår frihet.Da står vanskelighetene i kø, selv om vi lengter etter å føre et ubesværet liv

Knut Borge, Lars Nilsen og Pia Hverven Axell, Assistens Kirkegård, København 2004
Foto: NRK Studio Sokrates, Ragnar Tjøstheim

Søren Kierkegaard

var smertelig klar over dette, dessuten fant han at filosofien ikke strekker til, filosofien aldri gi oss et entydig svar på hvordan et enkeltmenneske bør leve sitt liv.
Men hvis filosofien ikke strekker til – hvordan skal vi da orientere oss om den besværlige friheten?


Stadiene

Helt håpløst er det ikke. Kierkegaard tenkte seg at filosofien kan klarlegge noen av rammene vi kan velge å leve våre liv innenfor. Det er disser rammene, eller stadiene han er mest berømt for, det estetiske stadium, det etiske og det religiøse stadium

Det religiøse stadium skal jeg skrive om i neste uke, mens det estetiske og det etiske stadium litt bråkjekt kan omtales som et uansvarlig og et ansvarlig liv. Med Kierkegaards egne eksempler: Don Juan versus en klassisk god ektemann med familieansvar. Den som i all hast har bruk for å repetere Kierkegaard på dette punkt kan besøke kollega Petter Myhrs tekst om Kierkegaard og Bob Dylan som sto på trykk i Dagbladet for noen år siden. Jeg har noe annet på hjertet:

Skal bare…

sier Albert Åberg som et svakt ekko av en Kierkegaard-tanke. Det ser ut som om Kierkegaard må ha reflektert over formålsløse og distraherende prosjekt vi setter i gang med mens vi prøver å fylle vår frihet med et meningsfullt innhold. Han er både selvironisk og sarkastisk i en liten novelle han lar trykke i «Øieblikket» nr. 7 i 1855. «Først Guds Rige» heter novellen og handler om Cand. theol. Ludvig From som er et søkende menneske…

Når man hører at en teologistudent er søkende er det lett å skjønne at det han søker er Guds rike, for det skal man jo søke først av alt. Men det er ikke det Cand. theol. From søker, han søker kongelig levebrød som prest. Men før han kommer så langt skjener han langt ut på siden av budet om å søke Guds rike først…

Først går han

i den lærde skole, men kan ikke søke Guds rike før han har tatt to eksamener, fullført fire års studier til embetseksamen før han altså blir Theologisk Candidat. Så kan han vel søke Guds rike? Neida, først må han gå et halvt års tid i Seminariet, Kierkegaards novelle begynner i det From har lagt åtte års studier bak seg – og nå skal han begynne med det første: Å søke Guds rike.

Krymper

Ludvig From støter på en gammel kjenning som påpeker at From har blitt mindre med årene. Mye mindre og mer sammenfallen, hvilket muligens beror på at det har gått med From som med Baron von Münchausens russiske mynde: Den løp så forbasket mye at den til slutt lignet på en grevlinghund.

For når Ludvig From endelig skal ta fatt på det første, som altså var å søke Guds rike, går han isteden for i eksistensielt spinn! Han søker plutselig ALT, virrer rundt og fyller ark og stemplet papir om alt og ingenting, skvalper fra Herodes til Pilatus, anbefaler seg hos ministeren og hos portneren – kort sagt, From har blitt en slave i det liv han skulle beherske….

Kierkegaard i egen person

Novellen passer jo godt på Kierkegaard selv, med unntak av slutten. For Kierkegaard ble ikke mindre av sine mange slalåmsvinger, men større, slik jeg ser ham. Men hvis vi beholder bildet av Cand. theol Ludvig From en liten stund til så skjer det noe tankevekkende hvis vi plasserer en av ukens jazzartister i lyset fra denne novellen.

Det er altså slik at man skal søke Guds rike først, eller med andre ord avklare sin egen rolle og sitt eget frihetspotensiale på et så tidlig stadium som mulig. Ronald Theodore Kirk ble født i Colombus Ohio i 1935. Som toåring ble han blind, og som niåring begynte han å spille. Først trompet, senere klarinett og c-melodisaksofon. Allerede som femtenåring spilte han tenorsaks som profesjonell musiker med lokale rythm and bluesband.

Søren Kierkegaards gravstøtte, Assistens Kierkegård, København
Foto: Studio Sokrates, NRK, Ragnar Tjøstheim

Musikken

Rahsaan Roland Kirk vakte oppmerksomhet ved å kunne spille tre saksofoner samtidig: Tenor, manzello og stitch. De to siste var helt ukjente instrumenter, Kirk hadde funnet dem i kjelleren til en lokal musikkforhandler. Mange har i tidens løp sett på Kirk som en «jazzens sirkusartist» og underkjent kvalitetene i musikken hans. Først i senere tid har man kommet under vær med at Kirk hentet og brukte impulser fra hele jazzens historie: Både Jelly Roll Morton og Sidney Bechet, bop, avantgard og folkoristiske uttrykk er tydelig tilstede i Kirks uttrykk.

Roland Kirk kom altså i motsetning til Cand. theol Ludvig From tidlig til klarhet om sin livsoppgave. Og han holdt seg til musikken til sin død i 1977. Helt i en Kierkegaards ånd, altså. I dagens utgave av Studio Sokrates hører vi ham i opptak fra Jazzhus Montmartre på tidlig syttitall, og kan erfare kraften, leken og virtuositeten i hans musikk.

Spotify:

Nedenfor har jeg lagt lenker til de to musikkstykkene Knut Borge presenterer i dagens sending. Klikker du på disse finner du alle de opplysningene du behøver om musikken. De av dere som bruker strømmetjenesten Spotify kan høre musikken vi spiller her: Studio Sokrates spilleliste i Spotify

1: Det haver så Nyeligen Regnet - NHØP/Mikkelborg
2: R Kirk: On the corner of King and Scott Street, live Kbh, 1963

Borge, Axell og Nilsen, Assistens Kirkegård, Kbhavn 2004
Foto: Studio Sokrates, NRK, Ragnar Tjøstheim