NRK Meny
Normal

Den arrogante besserwisseren

«Adorno er klart en fest, han gjorde mig gråhåret og halvskaldet på en weekend. Amazing dude!»

Theodor Adorno
Foto: - / dpa/dpaweb

HØR: Jazz og filosofi i New York, del 3 (R) 30. juni, 2007

Adornos uforsonlige og svært problematiske syn på jazz og populærmusikk har med rette gitt ham mange motstandere. I det følgende skal jeg prøve å vise hva det er som gjør Adorno til en arrogant besserwisser – og hvis jeg får det til skal jeg til slutt vise hvordan Adorno vant tilbake respektabilitet og «storhet» før han døde i 1969.

Hector Rottweiler

var psevdonymet han signerte to artikler med i 1936: «Om jazz» og «Om musikkens fetisjkarakter». Nå skulle det bjeffes. Adorno var ensom, misforstått og akademisk «deklassert» ved universitetet i Oxford i England. Han hadde søkt stilling ved Universitetet i Wien men var blitt avvist med en henvisning til at «det beste i Deres avhandling om Kierkegaard er sitatene». I Oxford fikk han oppholdstillatelse som «advanced student», men ingen stilling. Adorno forsto ikke engelsk spesielt godt, ikke klarte han å uttrykke seg på engelsk heller. «For et menneske som ikke lenger har et hjemland blir skrivingen et sted å bo», heter det i Espen Hammers bok om Adorno fra 2002.

«Jazzens løfte om frihet og lykke dementeres i samme øyeblikk som den fremsettes, og derfor tilbyr jazz sine lyttere lite annet enn en masochistisk tilfredsstillelse. Jazzen henvender seg dermed til en autoritært orientert mennesketype – slik også fascismen gjør det». Slik utlegger Espen Hammer Adorno, og han legger til: «Når denne tankegangen kobles til Adornos understrekning av jazzens opprinnelse i den svarte, afroamerikanske musikken blir det nærliggende å forstå ham dit hen at den svarte kulturen selv er underlegen» (Hammer s. 33-4).

Hipsterne

var førti og femtitallets kallenavn på jazztilhengere. Adorno og kollegene hans ved Institut für Sozialforschung som holdt til ved Columbiauniversitetet i New York var klassisk dannede tyskere – med klare fordommer: Masssekultur, film, grammofonindustri, radio, aviser og populærmusikk var - dypest sett – Kapitalistens virkemiddel for å forsone Folket med industrisamfunnets råskap og fremmedgjøring. Massekultur er en raffinert hersketeknikk som Kapitalisten tar i bruk for å hindre massene i å tenke selv og å forandre samfunnet.

Slike filosofiske fordommer gjorde frankfurterfilosofene ute av stand til å oppdage elementer av opprør, frigjøring og forandring i massekulturen. De fleste av dem ble i stedet forstemte: Massekulturen, og dermed kapitalistenes herredømme over samfunnet ble stadig mer omfattende. Interessen for «sann kunst» stadig mindre. Kløften mellom «finkultur» og massekultur breiere. Man kan ikke lese Frankfurterskolens tenkere uten å legge merke til trykket på midterste stavelse; furte: De framstår som «furtne» filosofer.

Hans Skjervheim

fortjener en kommentar i denne sammenhengen. Marxismen fikk en ny renessanse i Europa på seksti og syttitallet, Frankfurterskolens tenkere ble lest på nytt, og sterkt kritisert fra venstresiden for å ha gitt opp sitt marxistiske utgangspunkt. Selv om det nye venstre hentet mye inspirasjon og motstandskraft fra Adorno, Marcuse og Fromm – ble det langt fra noe harmonisk forhold mellom de nye og de gamle. Her setter Hans Skjervheim inn et av sine skjellsettende («kveikjande») spørsmål:

Hvis vi følger Marx og marxistene på marsjen mot det gode og herredømmefrie samfunn, hva slags sikkerhet har vi for at prosjektet fører oss dit vi vil? Med alt det historien lærer oss om mennesket og dets prosjekter in mente er det rimelig å utvise en viss filosofisk forsiktighet før man innlater seg på store samfunnsmessige omveltninger. Og verken Marx eller marxistene gir sikre svar eller filosofiske garantier: Hvis vi starter revolusjonen er utfallet uvisst. Er et uvisst utfall god nok grunn til et så risikabelt prosjekt som en revolusjon?

Knut Borge. Kari Opdahl og Lars Nilsen på trappa til en typisk Brownstonebygning i New York
Foto: NRK

Borge, Opdahl og Nilsen på trappa til en typisk Brownstonebygning på 46. gate i New York - slik var inngangen til de legendariske jazzklubbene på Swing Street, 52. gate i mellomkrigstiden.

Adorno gjenvinner verdigheten

Som sagt, seksti og syttitallets marxister hentet mye inspirasjon og motstandskraft av å lese Frankfurterskolens filosofiske kritikk av det kapitalistiske samfunn. I Tyskland førte studentopptøyene ledet av APO (HYPER) (Ausserparlamentarische Opposition) til innenrikspolitisk krise i 1968. Av det tyske emigrantene til New York på tretti og førtitallet var det bare Herbert Marcuse som så på studentopprøret i 68 som en samfunnsomveltende kraft. (Marcuse behandler vi i et egen utgave av Studio Sokrates, nr 6 i denne serien om jazz og filosofi i New York). Adorno var kritisk til studentene – og det gjorde studentene rasende på ham.

«De som aksjonerer spontant, de som setter i gang umiddelbare hurraaksjoner er innskrenkede mennesker. Det de prøver på er å overdøve fortvilelsen med høylydt handling for dermed å dempe sin egen smerte og gjøre situasjonen psykologisk lettere å leve med». Dette sier Adorno i et radiointervju i 1969. «Ingen høyere form for samfunn er for øyeblikket konkret synlig» legger han til – han kunne like gjerne slått marxistleninistene midt i trynet.

I Politikens filosofihistorie

«Vor tids filosofi» leser vi en bemerkning som gjør at man må tilstå Adorno storhet og verdighet. I det nevnte radiointervjuet fra 1969 framholder Adorno at venstresiden aksjonerer uten gyldig teoretisk fundament. Aksjonismen fører dermed ikke til annet enn en «blind» praksis. Så spør intervjueren om hva man overhodet kan gjøre – i et samfunn av type Tyskland, 1969? Og legg merke til svaret:

«Jeg vet det ikke»(sic). «Jeg kan kun forsøge at hænsystløst kritisere, det der er. Indvendingen jeg bliver mødt med: at man, når man øver kritik, også er forpligtet til at sige hvorledes det kan gjøres bedre, holder jeg for en borgerlig fordom». Det nærmeste Adorno kommer et svar på hva som er fornuftig å gjøre er altså at filosofien er en praksis som fremdeles er mulig. «Den kompromissløst kritisk tænkende, der verken sælger sin bevissthed eller lader sig terrorisere til handling, er i sandhed den, der ikke giver op.»

Humoristisk epilog

Den nederlandske filosofen Peter Sloterdijk som selv befant seg i nærmeste nærhet av venstresidas aksjonslinje på seksti og syttitallet lot seg intervjue i en utgave av det tyske tidskriftet Focus, (nr. 31, 1. august 2005). «Herr Sloterdijk», spør Focus, «Hvor førte egentlig venstresidas aksjoner på seksti og syttitallet oss hen?»

«Rett inn på nærmeste kjøpesenter!»

Musikken

To av Lester Youngs bidrag til jazzhistorien presenterer Knut Borge i denne utgaven av Studio Sokrates. Nedenfor har jeg lagt en lenke til nettstedet AMG, der finner du alt du trenger av musikkopplysninger. Og så setter vi pris på å høre fra våre lyttere og leser i Studio Sokrates. Spørsmål og kommentarer kan du sende på e-post til SS

1: One o'clock Jump, Count Basies orkester, m Lester Young, 1937

2: When you’re Smiling Billie Holiday / Lester Young, 1938