Hardtslående roman

Det mangler ikke på slåssing i Jens M. Johanssons nye roman. Allerede åpningen i "Den andre" er dramatisk og bærer skjebnesvangert bud om fall og fornedrelse.

Mot undergangen

Jeg-forteller Paul Wilhelmsen er en vellykket advokat i begynnelsen av 30-årene, gift med den vakre psykologen Tina, pent hus på Grefsen i Oslo, penger og velstand nok. Men dette er ikke nok. Paul har tydd til vold før, når sinnet løper av med ham. Nå er han den beste eleven i "Oslo Angola Capoeira Club", der han bedriver en kampsport som mest av alt ligner på en høflig, om enn fysisk utfordrende dans. Så en dag dukker det en fyr opp og ydmyker selveste stormesteren. Han viser hvordan capoeira virkelig skal utføres, i en verden der man ikke tar på hverandre med slikehansker, men med tørre never og treffsikre spark, gjerne under beltestedet.

Jader Lima, som mannen mystisk nok heter, blir Pauls nye guru. Paul trekkes inn i en ekte "Fight Club" i et lyssky miljø i hovedstaden. Jader Lima er fornøyd med det han ser, og har bruk for Pauls tjenester. Han trenger en advokat som ikke er redd for å være redd, som tåler smerte, og vi skjønner fort at herr Lima ikke følger lovens bokstav, verken som slåsskjempe eller forretningsmann.

Intens fortelling

Jens M. Johansson skriver fengende, nesten filmatisk. Han driver handlingen fremover med stor intensitet. Teksten veksler mellom det ekstremt voldelige og det såreste såre, og Johansson har full kontroll på skiftene. Pauls liv som en selverklært suksess med høyt personlig forbruk står i kontrast til morens AKP-bakgrunn og svært nøkterne livsstil.

Er det tomheten i det vellykkede som trekker Paul til slåssingen? Er det oppveksten og underdog-følelsen som ikke slipper taket?

Jeg tar meg i å tenke på faren i Per Pettersons roman "Ut å stjæle hester" som insisterer på at "du kan selv bestemme når det skal gjøre vondt".

Språklig sterk

Jens M. Johansson beveger seg effektivt frem og tilbake i tid og lar de ulike tidsaspektene belyse og til en viss grad forklare hverandre. Språklig bringer han hele tiden gode bilder, mange overraskende, men likevel gjenkjennelige, som her, når Paul tenker at:
"Jeg hadde gitt dagen en slags fysisk mening. Hodet var renset. Det føltes som om en skuff plutselig lot seg skyve helt inn igjen." (s. 33)

Dette er en beskrivelse som gir mening.

I alle de skjønnlitterære bøkene sine - forfatteren har også skrevet dokumentarbøker - har Jens M. Johansson vist en velutviklet følsomhet for både karakterer og språk. I denne romanen har han både virkelig gode portretter - som det av Pauls mor - og mer klisjépregede skisser, som fører til lettbent, men også lettvint humor.

Jeg vil nok trekke fra noe i helhetsvurderingen for en viss forutsigbarhet og for stereotypiene.

Jens M. Johanssons tredje roman blir uansett sittende som et dunk i mellomgulvet.