Hans Petter Blad
De nysgjerrige
Cappelen 2005
Som tittelen antyder: Nikolai betrakter nysgjerrig verden. Men han lar seg ikke lett involvere i den. Nærmest motvillig treffer han Daisy, en amerikansk student i Paris.
Med byens storslåtte arkitektur, mange kafeer og billige vin ligger alt an til klisjéfylt romantikk. Men begge har lest for mange bøker og sett for mange filmer til at de tror på noen form for billig kjærlighet.
Desperat nakenhet
De tror ikke en gang på seg selv - eller på hverandre. De ligger sammen, men mest for å ikke å ”framstå som desperate” i andres øyne, som Daisy formulerer det. Begge forsøker forgjeves å skjule sin egen sårbarhet. I alle fall forgjeves for forfatteren Hans Petter Blad. Et eksempel på Blads intrikate, slående prosa, kan være denne scenen der Daisy kler av seg:
”Kjolen og resten av klærne slengte hun i en haug på gulvet. Hun så ikke på meg, og på den måten forsøkte hun å fortelle meg noe, hun ville, skjønte jeg etter hvert, at jeg skulle se henne slik hun oppførte seg når ingen andre var til stede, derfor skulle jeg late som om jeg ikke var der, sitte stille, ikke si et ord, og til gjengjeld ville hun framstå som den hun egentlig var, for meg, som en slags hilsen eller gest, jeg visste ikke helt, men uansett rørte jeg meg ikke, overbevist om at jeg hadde rett, sikker på at jeg aldri skulle kunne snakke med henne om det, det lå i kortene siden jeg så henne uten å være til stede.” (s. 59-60)
En avgjørende hendelse
Den språklige og kulturelle usikkerheten ved studentlivet i Paris døyves med adskillige glass øl eller vin. Livet etter forelesningene er ofte et stort party. En av de sene kveldene får en sovende Daisy besøk på rommet av en annen student. Der inne skjer det noe som forandrer hennes liv, uten at hun skjønner det.
Men Nikolai betrakter på avstand, utenfor den lukkede døren. Han ser hvem som går inn og kommer ut, og han trekker sine konklusjoner. Romanen skildrer varsomt og omhyggelig hvordan Nikolai og omgivelsene reagerer etterpå.
Desillusjon med kraft
Hans fjernhet og handlingslammelse, som til nå nærmest har vært en litterær effekt i romanen, blir mer fatal. Det påvirker også hvordan jeg som leser forholder meg til teksten.
”[…] jeg visste uansett at alt man forteller før eller senere blir løgn, jo mer oppriktig man er, jo større synes løgnen […] tenker Nikolai litt lenger ut i romanen (s.163).
Ikke siden jeg gjenleste ”Irr! Grønt!” av Dag Solstad har jeg sett en tekst med så mye desillusjonert kraft. "De nysgjerrige" klarer å gjøre svært mye ut av en velkjent oppskrift for romaner: Ung manns famlende selvrefleksjoner i møte med en by, et studentmiljø og noen unge kvinner. Den kjente formelen fylles med et innhold som er grufullt og vakkert.
Boktilsynet, NRK P2, 21. desember 2005