Karin Fossum
De gales hus
Cappelen 1999
Vi har sett det alle sammen. Mange av oss har vært der på jobb, eller for å få litt system i et sinn som har valgt en uro eller sidesporet som veien ut. Noen har stadig sin daglige gang i de gamle, tykkveggede korridorene - ofte med vindusruter tykke som flaskebunner.
Jeg snakker om det gamle, psykiatriske sykehuset - ofte i temmelig barokke, monumentale, men merkelig vakre bygninger mentalsykehuset, galehuset, asylet. Kall det hva du vil. Skjønt, det gjør man jo ikke lenger i en nasjon der man tror innholdet forandres bare man skifter navn.
Virkelighetsnært
Kall det "De gales hus" slik Karin Fossum har døpt sitt sykehus og sin på mange måter vakre roman om det livet som leves - i alle fall ble levet innenfor murene på det fiktive, og samtidig uhyre virkelighetsnære sykehuset Varden. Gjennom et forlengst forgangent år - 1978/79, på en avdeling først og fremst for stoffmisbrukere.
Det er Hajna som forteller - hun med den store sorgen, hun som en dag fikk nok, som sluttet å spise, men ikke var gal nok til å gjøre seg fortjent til en plass. Så hun løp gjennom et butikkvindu istedet. Da fortjente hun plass. Med 160 sting i den stadig tynnere kroppen.
Tar hatten av og bukker pent
Jeg har til nå tilhørt den relativt enge krets som ikke har vært udelt og hodestups begeistret over alt Karin Fossum har levert gjennom sine kriminalbøker. Jeg har imidlertid også sagt at hun har et helt eget og særlig vakkert grep om de utstøtte, de gale, de som ikke finner plassen sin om det nå blir forbrytere av dem eller ei.
Derfor er jeg nå glad for å ta hatten av og bukke pent. Dette er en fin bok, en nær, varm og troverdig bok. Om Hajna som leser mennesker som var de bøker, om Tussi - alltid sørgmodig og innbilt befengt av de skumleste mikrober og bakterier, Odin psykiatri-professoren som vil dø, om Moffa som ikke klarer seg ute, om Maria som synger salmene om Stormsenteret som blir sint. Og Døden som steller med hjulet sitt i bunnen av tjernet der så mange har druknet seg.
Dufter av stinne askebeger
Jeg skal vokte meg vel for å påstå at autentisitet alene borger for en god roman, men det skader heller ikke. For en som selv har tilbragt en del arbeidsdager og -netter i virkelighetens tvilling til Varden - nettopp på denne tiden, er det nesten forbausende hvor sterkt dette miljøet lever mellom permene.
Denne boken dufter - av stinne askebeger, tung luft, mat, angst, halvdøde potteplanter, slitne kortstokker og håp. Den lyder av tunge strereotype bivirkningssløve skritt, av skrik, levende mennesker og god vilje. Den må også være skrevet i en sterk solidaritet med alle dem som ikke fikser alt.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2, 21. oktober 1999.