Da jeg bodde hjemme under fastemåneden, ble jeg vekket av mamma før solen stod opp. Jeg gikk som en zombie til kjøkkenet, satte meg bokstavlig talt til dekket bord, og inhalerte frokosten. Det er ingen som vekker meg nå.
Hjelpeløs
Det fine med fasten er fellesskapsfølelsen, det å faste sammen med noen, men hvem skal jeg føle meg felles med her, i Oslo? Jeg kjenner omtrent ingen muslimer. Jeg har typ en stk. pakistansk venn, og jeg kan ikke akkurat være med henne hver dag. Det blir litt for stalkerish.
Dessuten, en ting er at jeg ikke klarer å stå opp på egenhånd før jeg må, en annen er at jeg ikke er verdens flinkeste til å lage frokost. Med andre ord; jeg har ikke vært så flink til å faste i år. Ikke fordi jeg har problemer med å holde meg for mat, men fordi jeg trenger noen som kan vekke meg, og lage mat til meg.
OMG. Jeg er et spedbarn.
1000 unnskyldninger
Det er hektisk på jobben. Jeg holder på å ta lappen. Fastene kan tas igjen. Unnskyldningene er mange, og frem til nå har jeg egentlig ikke hatt store problemer med at jeg ikke har fastet.
Den siste uka har det for øvrig skjedd noe rart. Hver gang jeg har spist eller drukket noe (i den perioden solen henger i himmelen, fasten varer jo fra soloppgang til solnedgang), har det føltes som om jeg bryter fasten. Enda jeg i mitt hode ikke faster.
Jeg har begynt å få dårlig samvittighet.
Å skuffe
Det er ikke som om jeg skader mennesker rundt meg. Det er ikke som om jeg gjør noe kjempesyndig, hva enn det skulle vært. Så hvorfor har jeg dårlig samvittighet?
Selv om jeg ikke lenger bor hjemme, bor mamma i hodet mitt. Hun er samvittigheten min, som sier hva hun mener, når jeg gjør ting hun ikke ville likt. Det er forresten litt plagsomt, da jeg får henne dobbelt opp. Inni hodet, og via telefon.
Jeg vet at hun synes det er trist at jeg ikke faster, og at jeg kanskje skuffer foreldrene mine. Det er kanskje noe alle sliter med i ny og ne, muslim eller ikke, følelsen av å skuffe foreldrene våre. Så kanskje er det mer det, enn at jeg føler meg som en dårlig muslim, selv om det sikkert er en dose av det og.
Dette må jeg jobbe med, og kanskje jeg skulle gjort en innsats i å faste de siste dagene. Det er bare vanskelig å gjøre ting alene, og det hadde hjulpet at mamma ikke bare var i hodet mitt forkledd som samvittighet, men faktisk fysisk tilstedet.
