Når en surmaget, heterofil mann i sin nest beste alder skal snakke om design, så blir ikke emnet italienske espressomaskiner. Du vet sånne som ser ut som sjakkroboter fra en nabogalakse, koster omtrent like mye og kun tåler destillert vievann fra døpefonten til Frans av Assisi.
Nei, når en surmaget heterofil mann som meg skal snakke om design, så blir det selvsagt med negativt fortegn.
Det skal ikke handle om Dolce-design men om dårlig design.
Inkvisitorisk design
Tankene mine begynte å kretse rundt dette da jeg var hos tannlegen i går. For hva skjedde da jeg skulle ta røntgenbilde? Jo, hvitfrakken kom med en greie jeg skulle bite på mens han sikret seg noe til albumet. Og denne tingesten var utvilsomt fra det aller innerste rommet i inkvisisjonens torturkammer. Det rommet bare Stormesteren og hans blonde kusine på 21 hadde lov til å frekventere.
Dingsbomsen hadde ikke ett eneste rundt hjørne, men var stor og kantete og føltes mest som å bite på transmisjonen til en Buick Roadmaster Riviera fra 1949.
Jeg vred meg i stolen som en mark med ADHD mens tannlegen løp over i nabobygningen for å ikke bli steril da røntgenkanonen gikk av.
Etterpå så han på bildet, ristet på hodet og satte opp en avtaleserie som strekker seg over den neste måneden. Utvilsomt for å rette opp alle emaljeskadene jeg ble påført av å bite på den bildelen fra Detroit.
Må det være sånn?
Seksualhemmende
Et annet skoleeksempel på dårlig design, og et utrolig seiglivet et i tillegg, er sykkelsetet. Dette har eksistert fullstendig uforandret i sikkert 150 år, og like lenge har mennesker over hele verden fått speket sitt mellomkjøtt på en bestialsk måte som burde vært forbeholdt temakvelder på hemmelige klubber for seksuell fornedrelse.
Ikke bare får du satanisk vondt av et vanlig sykkelsete, men hvis du sykler litt ekstra langt, blir du gjerne impotent på kjøpet.
Og hva har designernes løsning på dette problemet vært?
Å lage utrolig ukledelige sykkelbukser.
Personlig har jeg bare én kropp, og ville satt pris på om den ikke ble utsatt for smerte bare fordi designere har tungt for å forstå at smale og uergonomiske objekter ikke bør puttes mellom svette skinker mens man uvørent rider sin tohjuling på humpete grusveier.
Kreml-moten
Klesdesignerne har også litt å svare for. Min størrelse, som før føltes behagelig å ha på, er nå både ubehagelig og ukledelig når jeg prøver den i butikken. I motsetning til sykkelsetene, som alltid har hatt elendig utforming, er dette altså noe som før fungerte bra, men som nå er endret til det verre.
Hvor går verden?
Og nå om dagen, så snart noen gifter seg, og ikke minst inngår partnerskap, så skal det samles på designting fra Overlessi og Pessari og jeg vet ikke hva.
Av og til lengter jeg nesten etter en slags nihilisme. At man ikke prøver å designe noe engang, for å ikke overkomplisere det og gjøre ting for fancy.
Omtrent som i det gamle Sovjet, der all design var helt Kåre med hatt, og alle kjøretøy og alle klær så ut akkurat som om de kom fra - Sovjet.
Likevel, det finnes faktisk god design. Og den er ikke nødvendigvis italiensk.
Damer.