Det kan være lett å tro at Dadi er en nybegynner. Navnet hans ble for alvor lagt merke til internasjonalt i 2005, da han debuterte som soloartist. Men Eduardo Magalhães de Carvalho, som han egentlig heter, var med på sin første innspilling allerede i 1972, og han har vært en foretrukken sessionmusiker for mange av Brasils største.
Utsøkt
Caetano Veloso, Marisa Monte, Carlinhos Brown, Dadi sto alltid bak der – på scenen eller i studio – med utsøkt bass- og gitarspill som spesiale, samtidig som han når som helst kunne traktere trommer, perkusjon, keyboards eller hva det nå skulle være. Nå er han ute med sin andre soloplate, og nå sitter det.
Solid forankret
Det er ingenting banbrytende i det Dadi holder på med. Først og fremst er det solid forankret inne i de siste femti års brasilianske musikk, i tropikalistabevegelsen til Giberto Gil og Chico Buarque, i bossanovaen til Jobim og i moderne MPB – Musica Popular Brasileira.
Sauset sammen
Men det er også en evig fascinasjonen blant musikere fra Rio de Janeiro for musikk fra Nord-Amerika: funk, jazz, rock, her godt sauset sammen med brasilianske rytmer og med språket som klar kulturell identifikasjonsmarkør.
Deilig
Dadi er ingen nybegynner. Førti år som musiker gir ham evnene til å gjøre nøyaktig det han vil på sine instrumenter - og kontaktnettet til å hente inn akkurat det stjernenavnet han trenger til et lite pålegg. For eksempel et deilig lite gjestespill fra Armando Macedo på mandolin.
Sommerfølelse
Først og fremst har Dadi på sin andre plate omsider funnet en trygghet han manglet ved forrige møte. Intet skryt om sitt Rio de Janeiro her, ingenting å bevise. Han vet hva han kan, han får folk som Seu Jorge og Arnaldo Antunes til å stille opp ved sin side, og han har sluppet et hyggelig lite album, blottet for pretensjoner, men full av solskinn og brasiliansk sommerfølelse.
Og den som skulle mene at ikke det kan være akkurat det vi trenger akkurat nå, kan emigrere.
