Jeg tror jeg skal på en afrikansk musikalsk fest, igjen. For de første gitartonene har klare referanser til instrumenter fra det afrikanske kontinentet. Er det en kora? Men jeg skjønner fort at jeg er blitt lurt. For "Harbour" er blitt en vestlig pop-plate.
Men Dadafon, med vokalisten Kristin Asbjørnsen i spissen, er også denne gangen påvirket av all verdens musikkuttrykk. Og de tar oss med til ulike sjangere og tradisjoner, for eksempel til the Appalachens: hjemstedet til den akustiske bluegrassmusikken. Dit blir vi først og fremst ført av gitaristen Jostein Ansnes, gjennom hans instrumentvalg og gitarteknikk.
Stort sett forfriskende
Men det slår meg at det er liten hensikt å lete etter røttene til denne musikken. For plata handler egentlig bare om Dadafon og en musikalsk energi utenom det vanlige. For de er særegne og forfriskende, med noen få unntak.
For det finnes enkelte små mellompartier, for eksempel i "When I Sit Alone", som virker platte fordi de er umotiverte. Men heldigvis for Dadafon tar ikke det oppmerksomheten vekk fra hovedinntrykket: At låtene er dansbare og rolige, melodiøse og vakre, og ikke minst genuine.
Stemmeprakt
Kristin Asbjørnsen har gjort mye av låtskrivingen, og dermed er musikken også tilpasset hennes stemme. Og hvilken stemme! Hun viser fram et imponerende register som spenner fra det klare og naive til det råe og brutale.
"Harbour" er blitt en upolert plate i en nær produksjon som blottlegger detaljene i musikken. Og ettersom Dadafon framviser gode enkeltprestasjoner i et tett og godt samspill, blir dette bare nok et pluss. En cello er dessuten nylig ført inn i besetningen, og bidrar positivt ved å gi melodiene en kledelig myk klangfarge.
Kulturnytt, NRK p2, tirsdag 9. mars 2004.