Claudia Acuna har tilegnet seg jazzen "the hard way". I 1995 brøt hun opp fra Chile og reiste til New york for å vie sitt liv til jazzen. Hun måtte livnære seg som kjøkkenhjelp, barnepasser og butikkekspeditør en god stund før hun gjennom jam-sessions og tilfeldige klubbjobber klarte å etablere seg på den amerikanske jazzscenen.
Oppmuntret av sangere som Etta Jones og Dianne Reeves har Claudia Acuna omsider klart å få en plass i solen med sin sensuelle, engleaktige stemme og utpregete latinske koloritt.
Førførerisk og endimensjonal
Standardlåtene: "My romance" og "Nature boy" var de eneste med engelsk tekst på repertoaret denne kvelden. Ellers velger hun for det meste å synge på sitt morsmål, spansk, noe som til en viss grad begrenser kommunikasjonen med "anglofile" nordmenn.
Claudia Acuna (Foto: Ove Bjørken)
I motsetning til mange norske jazzsangerinner som i større grad "foredrar", så synger amerikanske/internasjonale jazzsangerinner mer "ut". Dog må det sies at Claudia Acunas stil er overveiende cool, men i lengden også litt endimensjonal. Claudia Acuna er ikke uten forførerisk kraft, men vi satt etterhvert og lengtet etter et fyrrig latinsk fjerdegir.
Det ble for en stor del med det småpene og sensuelle. Trioen som backet henne opp foretok heller ingen krakilske krumspring, men sto for et fargeleggende og litt tekkelig, strømlinjeformet akkompagnement. En duett mellom Claudia Acuna og hennes bassist samt en innbakt sekvens med trommesolo var det eneste som minnet om hett, latinamerikansk blod under fredagens konsert.
Not yet
Claudia Acuna har en inderlighet og ærbødighet i sitt utrykk som vekker sympati og varme følelser hos det lyttende publikum. Men etter vårt syn har hun mer å gå på når det gjelder temperament og har ennå ikke ervervet seg den samme grad av integritet/personlighet sammenlignet med den ypperste jazzvokalelite.
Internasjonalt er hun blitt fremstilt som en topp internasjonal jazzsanger og høstet mye ros og anerkjennelse, og det med en viss berettigelse. Men setter man det i perspektiv er vi fristet til å si at det nok har gått litt inflasjon i bruken av superlativer hos deler av jazzpressen. Hun er der ikke ennå, men på god vei og vil sikkert fortsette å utvikle en spennende kombinasjon av latinsk og amerikansk vokaljazz-tradisjon.
Det er langt herfra til Chile, men også et stykke igjen til Claudia Acuna kan utropes til en jazzsanger på lik linje med for eksempel Ella Fitzgerald, Sarah Vaughn, Cassandra Wilson eller for den del, svenske Monica Zetterlund.
Av Ove Bjørken
Claudia Acuna (Foto: Ove Bjørken)