Fruktbar dialog

Det er to svært ulike kunstneriske universer som tørner sammen når Jan Christensen og Kristian Skylstad nå vises side om side i galleri MGM i Oslo.

I gjennom de siste ti årene har Jan Christensen med sitt gode øye til estetikk og en imponerende idérikdom, utforsket forholdet mellom billedkunst og den visuelle kultur for øvrig. Hans prosjekter er alltid preget av en klar bevissthet, et årvåkent blikk for strømninger i samtiden.

Forfriskende energi

Kristian Skylstads kunst har ganske andre kvaliteter. Med noe ungdommelig og selvsentrert, men ikke desto mindre med en forfriskende energi har han gjennom en årrekke gjort seg gjeldende som rebell både i rollen som kunstner, debattant og kurator.

Han dyrker det poetiske, det romantiske, men ikke på noen gammelmesterlig eller nerdrumsk måte, men derimot gjennom en dyp interesse for det subjektive. Han er med andre ord en sann romantiker.

Tross disse relativt grunnleggende forskjellene oppleves utstillingen som en sømløs enhet, der de ulike posisjonene kun danner utgangspunktet for en meget spennende dynamikk.

Svevende ølkasser

Det første som møter oss når vi går inn i galleriet er Christensens mobile skulptur «Interupted Space Continuum». Fra et enkelt punkt i taket henger i et tykt tau, en tverrliggende bjelke, som bærer to mindre stenger, som i sin tur holder oppe fire kasser med øl, som publikum kan forsyne seg av.

Denne sinnrike installasjonen fungerer som en gigantisk, klossete uro, som beveger seg langsomt og duvende i gallerirommet. Den minner tross sitt røffe og provisoriske uttrykk om den modernistiske amerikanske skulptøren Alexander Calders forseggjorte kinetiske skulpturer.

Utstilingen frister oss til å forsyne oss med drikke, men det er åpenbart at det å ta kun en flaske øyeblikkelig vil forrykke tyngdeforholdet, slik at skulpturen i verste fall kollapser. Tanken er derfor at man samarbeider med andre besøkende, og synkront fjerner like mange flasker samtidig slik at balansen opprettholdes.

På denne måten stimulerer installasjonen til kontakt mellom de besøkende. Dette gir kunstverket et såkalt relasjonelt aspekt, som betyr at det sentrale ikke er det estetiske uttrykket, men det at det igangsetter mellommenneskelig aktivitet.

Glanset virkelighet

Christensens arbeid «Where is the Limit of a Title When it Comes to Words?» består av en rekke mindre innrammede collager, som er fordelt på åtte veggfelter dekket med abstrakte veggmalerier.

Collagene tar utgangspunkt i den konstruerte, glansede billedvirkeligheten vi finner i dameblader - det fremmedgjørende og hule ved det så ekstremt kroppsorienterte universet som disse bladene representerer.

I bildene har han klippet vekk ulike deler for å se hva som dermed skjer med uttrykket. Hvordan fremstår for eksempel kvinnekroppen når de mest ladede delene som bryster og underliv er klippet vekk?

Visuell reisedagbok

Skylstads prosjekt formidler brokker av fortellinger, i form av bilder og gjenstander han har tatt med seg fra en reise han nylig foretok i Sørøst-Asia. Prosjektet fungerer som en slags fragmentert reisedagbok.

Vi finner blant annet en innrammet, sinnrikt brettet femtidollarseddel, formet som et papirfly, slik at motivet av det hvite hus omgitt av trær og vegetasjon forvandler seg til det skjebnesvangre bildet av World Trade Center med røyk og flammer vellende opp. Det var en tyrkisk mann som for nok en 50 dollarseddel viste Skylstad dette mildest talt oppsiktsvekkende trikset.

En dypere sannhet

Vi finner også en vakker film som viser en ensom skikkelse i silhuett mot skumringen som spiller fløyte, men også noen komplett uforstårlige tekster hengt opp i glass og ramme, som kunstneren visstnok har produsert i en tilnærmet bevisstløs tilstand, angivelig trigget av en sjelsettende opplevelse.

Her ser vi det klare romantiske anstrøket; forestillingen om kunstneren som et sansende anti-intellektuelt geni som nærmest i transe formidler en dypere sannhet.

En visuell bro

Et annet glimt fra denne kunstnerodyseen er arbeidet «Things I Lost». Skylstad forteller hvordan han tilfeldigvis tok et bilde av lite utvalg gjenstander, et askebeger, en ipod og en bok. Noen måneder senere oppdaget han da han så på bildet, at han hadde mistet alle disse tingene.

Han ba da en gatemaler om å lage et maleri basert på dette fotografiet, samtidig som han sendte Christensen det samme bildet. Christensens collage basert på bildet utgjør en visuell bro mellom de to prosjektene.

(anmeldelsen fortsetter under bildene)

Gjensidig berikende

De to kunstnernes arbeider kunne sikkert hvert vist hver for seg, som to hver i sær gode og severdige utstillinger, men det er likevel liten tvil om at begge prosjekter tjener på sammenstillingen.

Det litt løsrevne, assosiative som preger Skylstads prosjekt hviler mot Christensens bunnsolide arbeider. Men også Christensens verk annammer noe verdifullt fra den noe yngre kollegaen. Skylstads forfriskende, romantiske innfallsvinkel aksentuerer og synliggjør en varme i Christensens skarpe, analyserende arbeider.

Jan Christensen og Kristian Skylstads «I Love Myself and Everyone Else/I Hate Myself and I Want to Die; Less Time to Live, Even More to Do; Bipolar-Conceptualism – The Marriage of Heaven and Hell. Shut The Fuck Up, You Piece of Shit» vises på Galleri MGM i Oslo fram til 8. mai.