Chaucer ble gjennom sitt ekteskap svoger til kongens sønn, hertugen av Lancaster. Han var også i kongens tjeneste, både som diplomatisk utsending, embetsmann i tollvesenet og som bygningsinspektør.
Reise til Italia
En av hans utenlandsreiser i embeds medfør gikk til Italia (1372–1373). Man vet ikke om han traff noen av landets store diktere der, men hans litteratur viser i alle fall en påvirkning fra både Petrarca og Dante, og har også mange likhetstrekk med Boccaccios diktning.
Chaucers kjærlighetsroman Troilus og Criseyde (1384) bygger for eksempel på Boccaccios Filostrato. I Chaucers produksjon finner vi også allegoriske verk og oversettelser, deriblant en oversettelse av Roseromanen og Boëthius’ Filosofiens trøst, et av middelalderens mest leste verk.
Utviklet det engelske språket
I 1386 ble han parlamentsmedlem for grevskapet Kent, og året etter begynte han arbeidet med Canterbury Tales, som han skulle komme til å arbeide på de siste 15 årene av sitt liv.
Mye av diktningen hans er beregnet på muntlig fremføring i hoffkretser. Hoffspråket på Chaucers tid var fransk, men selv skrev han på (sin London-dialekts) engelsk.
Språket er holdt i en muntlig form, og gir sammen med den humoristiske tonen diktningen et uhøytidelige og lett preg, tross det faste jambiske meteret. Med den popularitet og utbredelse hans litteratur etter hvert fikk, bidro det betydelig til utviklingen av engelsk som et litterært skriftspråk. Han er gravlagt i Westminster Abbey.
Sentrale verk
Boke of Blaunche the Duchesse (Hertuginneboken, 1369)
Hous of Fame (Berømmelsens hus, 1381)
Parlement of Foules (Fuglenes parlament, 1382)
Troilus and Criseyde (1384)
Canterbury-fortellingene (ca 1387–1400, Gjendiktet av Arthur O. Sandved, Aschehoug 2002).
Videre lesning
Peter G. Beidler (red.), Geoffrey Chaucer. The Wife of Bath, Boston 1996
