Charles Bukowski: ”Pulp”
Baskerville forlag.
Frokost- TVs bokanmelder Knut Hoem (Foto: Nrk).
Denne boken, er som filmen ”Pulp fiction”, en hyllest til den hardkokte krimfortellingen og alle dens konvensjoner. Allerede på første side får vi møte privatetterforskeren Nick Belane, hans pengeproblemer, telefonen som aldri ringer, og ikke minst, en femme fatale med navnet ”Lady død”, som kommer med noe så sjeldent som et oppdrag.
Rått språk og fin flyt
Oppdraget viser seg å være å skygge en mann som hun påstår må være den avdøde franske forfatteren Louis-Ferdinand Celine, og hun betaler godt. Språket i boka er veldig rått. Det hele flyter naturlig også på norsk – mye takket være en stø oversettelse av rockemusikeren Sverre Knudsen.
Denne boken er ikke ”stor” på noen måte, og Charles Bukowski har skrevet enda bedre bøker. Men, Pulp er på alle vis sann underholdning og virkelighetsflukt. Boken får deg til å glemme et øyeblikk at du bor i Norge.
Kult om regn
Bukowski er poet, noe som ikke minst kommer til syne når det regner. Den nest kuleste skildringen av regn jeg har lest til nå står i ”Pulp” (etter Sigbjørn Obstfelder) og lyder:
"Det regnet. Taket lakk. Regnet dryppet gjennom taket og det lød splætt, splætt, splætt, åh splætt åh splætt, åh splætt, splætt, splætt, åh splætt, splætt, splætt, splætt... En flaske Sake holdt meg varm. En flaske hvafornoe? Et varmt null. Her var jeg, 55 år gammel, og hadde ikke en gang en bøtte å samle regnvann i."