Cave kaster skygger

Nick Cave & The Bad Seeds, Oslo Spektrum

Forhistorien kunne ikke vært dystrere: Australierens siste album «Skeleton Tree» (2016) handler om sønnen Arthur (15), som døde etter å ha falt ned en klippe i Brighton etter å ha eksperimentert med LSD.

Det er derfor med settlisten spekket av savn, sorg og lidelse han møter høsten i Oslo Spektrum, og det er også låter herfra som åpner denne konserten.

«Jesus Alone» og «Magneto» er tidlige høydepunkt, der svovelpredikanten Cave - hvileløst henvendende til første rad med akolytter – leverer den ene knusende tekstlinjen etter den andre. Dette mens han projiseres på skjermen i rene, sort/hvite linjer. Iscenesettelse er han god på.

Sceneshowet i starten er i det hele tatt preget av at han går frem og tilbake på scenen og tar i utstrakte hender, og i det man begynner å undre om han snart har brukt opp Antibac-budsjettet smeller bandet i gang en hvesende, tordnende versjon av «From Her To Eternity», en tidligkarrierefavoritt som har en energi han i senere år har fått mer utløp for i sideprosjektet Grinderman.

Det er vanskelig å ikke la seg imponere av Caves maniske energi og dyrking av det som er dette settets overhengende tema: Ordrike, monotone messer med brå, eksplosive utbrudd av refreng.

Viser flere sider

Imidlertid viser han frem flere sider av seg selv. Midtveis kommer konsertens fineste stund med den renskårne poplåten «The Ship Song» over i publikumsfavoritten «Into My Arms» fra hans muligens mestelskede album «The Boatman's Call». Andre klassikere dukker også opp: En vill versjon av «Red Right Hand», ørkenrockeren «The Mercy Seat» og «The Weeping Song» dukker alle opp på en kveld som virker overraskende oppkvikkende, den dystre konteksten tatt i betraktning.

De aller beste stundene er dog de mest følelsesladde: fremføringen av «Distant Sky» fra Skeleton Tree er noe av det sterkeste jeg har sett i år, der en tårevåt Cave får med Else Torp på backdropvokal. Her møtes artisten og mennesket på en svært rørende måte.

Kanhende er dette den beste sorgprosessen? Å synge ut sin sorg i sort dress for utsolgte konserthus, bevæpnet med buldrende patos, nærvær og bitende vidd? Det fungerte iallefall som bare dét i Oslo Spektrum denne mandagen.