NRK Meny
Normal

Frihetskamp fra Carte Blanche

Carte Blanches nyeste forestilling «Mad/Stalk» handler verken om galskap eller forfølgelse, men er en sterk opplevelse av kollektiv.

Carte Blanche: MAD

Carte Blanche: fra forestillingen «Mad».

Foto: Erik Berg

Søreuropeisk temperament og kjølig asiatiskinspirert kamp er stikkord for to forskjellige danseforestillinger som egentlig handler om det samme: Hva skal til for å bli fri?

Katalansk energi

Ordet stalk eller stalker betyr fra gammelengelsk noe hemmelig eller en skjult tilnærming. Dette, samt Andrej Tarkovskijs film «Stalker», er utgangspunktet for forestillingen med nesten samme navn.

Carte Blanche-sjef Bruno Heynderix har hentet inn de katalanske koreografene Virginia García og Damían Munos, og dette er første gang de viser en forestilling i Norge. Møtet mellom de katalanske koreografene og Carte Blanche er energifylt og til tider svært poetisk.

Carte Blanche: Stalk

Carte Blanche: fra forestillingen «Stalk».

Foto: Erik Berg

Åpne hjertet

Åpningsbildet på «Stalk» er en danser under noe som kan ligne gatelykter på en ellers mørk scene. Han åpner jakken sin, og det strømmer røyk ut fra hjertet hans, en røyk som til slutt innehyller ham. Så skifter bildet, og flere dansere kommer ut på scenen.

De danser for seg selv, i par, flere sammen, alt med presise, elektiskpregede bevegelser. Forfølgelsesmomentet er likevel med, både i den gatelyktaktige scenografien – og all den tid danserne ikler seg jakker og nærmest kjemper mot hverandre til dyster, hard og tung musikk.

Og apropos musikk: Det er mange musikkskift i «Stalker», kanskje litt for mange. Det kutter opp stykket mer enn nødvendig. Samtidig er koreografien godt tilpasset den skiftende musikken, bevegelsene følger disse skiftene godt.

Tonika

Åpningsmotivet med hjertet som åpner seg gjentas flere ganger, og tas også opp helt i slutten, der det skapes nydelige og poetiske bilder når alle danserne strekker brystkassen sin mot lyset.

Den kaotiske og tunge musikken erstattes av pianomusikk som etter en vandring tydelig og avsluttende lander på tonika, grunnakkorden, og kampen avsluttes med poesi og løsning.

Carte Blanche: Stalk

Carte Blanche: fra forestillingen «Stalk».

Foto: Erik Berg

Sugerørinstallasjon

Den andre forestillingen, «Mad», er koreografert av tyske Arco Renz, som tidligere bare en gang har vist en oppsetning i Norge. «Mad» er inspirert av asiatiske kampteknikker der mye av energien hentes innenfra.

Scenografien spiller en viktig rolle i denne forestilingen. Scenograf Lawrence Malstaf har laget en slags sugerørinstallasjon, en slags bevegelige vegger, som deler rommet inn i fire. Denne inndelingen er i konstant bevegelse, og danserne må hele tiden forholde seg til den, forsere den, kjempe mot den.

Det skapes en finstemt spenning mellom danserne og de bevegelige veggene. Sammen med Marc Apparts musikk gjør det forestillingen spennende og dynamisk.

Carte Blanche: MAD

Carte Blanche: fra forestillingen «Mad».

Foto: Erik Berg

Kamp og oppvåkning

«Mad» starter rolig og kjølig med enkeltdansere i skiftende rom på scenen. De beveger seg så langsomt at man knapt merker det, med presis kroppskontroll og knallhard isolering av bevegelser.

Det er mange blackouts i starten av stykket. Det kunne lett bikket over til å bli for mange, men her holder det akkurat fordi danserne skifter raskt og lager nye konstellasjoner som straks fanger oppmerksomheten.

Apparts musikk følger dansernes opprør mot veggene og stengslene. Mot slutten presses alle danserne ned til de ligger på scenen. Neste øyeblikk med langsom oppvåkning er vakkert.

«Mad» avsluttes sterkt med en opplevelse av frihet, av å akseptere ens egen situasjon og med det å bli fri. Kollektivet vinner i denne forestillingen når alle danserne i sluttscenen går mot lyset, og lyset, det er hos publikum.

«Mad/Stalk» representerer to forskjellige koreografiske uttrykk som likevel drar i samme retning. Carte Blanche viser seg som et samkjørt ensemble i disse oppsetningene. «Mad/Stalk» er relevante og gode oppsetninger.

Carte Blanche
Studio Bergen

«Mad»
Koreografi: Arco Renz
Scenografi: Lawrence Malstaf
Musikk: Marc Appart

«Stalk»
Koreografi: Virginia García og Damián Munos