Karin Fossum, som nylig mottok Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap, har gitt ut et drøyt tjuetall bøker siden debuten i 1974. Omtrent halvparten av dem handler om politimannen Konrad Sejer og hans kollegers virke i Drammen. Et nytt kapittel i den stadig pågående historien om Sejer finnes i Fossums nye roman «Carmen Zita og døden».
Utvikling
Det slo meg da jeg åpnet Karin Fossums nye roman at jeg nå har fulgt Konrad Sejers politiarbeid i drammensområdet gjennom nesten to ti-år. Det har vært mye å glede seg over, også dét at serien stadig har utviklet seg i en mer selvstendig og original retning, der den avgjørende avstikkeren fra den politiromanens slagne landevei ble tatt for tretten år siden – med den strålende romanen «Elskede Poona» for tretten år siden.
Ulykke?
Handlinen i «Carmen Zita og døden» går over et års tid. Den starter en varm sommerdag, med en tragisk ulykke. En seksten måneder gammel gutt med Downs syndrom finner veien ut av huset og ned til dammen nedenfor. Moren, den nitten år gamle Carmen oppdager ham livløs i vannet. Konrad Sejers nærmeste kollega, den stadig like kjekke Jacob Skarre, har en følelse av at noe ikke er i orden. Etter hvert deles fornemmelsen av Sejer selv og utspørringen av de ulykkelige foreldrene må begynne.
Psykologi foran drama
Som vanlig i Fossums bøker på 2000-tallet, vies psykologi og refleksjon over årsaker og konsekvens vesentlig mer oppmerksomhet enn dramatikk og ytre handling, noe det er lett å sette pris på. Bokens ambisjoner er høye; en undersøkelse av følelseskulde hos et ungt menneske – mulige sammenhenger mellom det avstumpede og en beskyttet, bortskjemt oppvekst. Og; hvordan takler man å få et barn dømt til å være annerledes?
Serieforfatterens svøpe
En forfatter av serielitteratur stiller seg automatisk lagelig til for hogg fra publikums- og kritikerdyret og dets forventning om at hver ny utgivelse skal toppe den foregående, at det stadig skal bli bedre. Kanskje er det urettferdig, kanskje ikke? I Karin Fossums tilfelle – har dette ikke vært noe stort problem. Selv om nevnte «Elskede Poona» på langt nær er overgått så langt i forfatterskapet – krim eller ikke-krim. I rekken av Sejer-romaner har det ikke vært nevneverdig tretthet eller unødvendig gjentagelse å spore.
Svakheter
Slik er det heller ikke denne gangen, men boken er svakere eller i alle fall mer diffus enn forventet på et par punkter som til vanlig er Fossum sterkeste: Et innlevd, presist språk, og innsikten i karakterene; psykologien.
Sejer og Skarre reagerer tidlig på noe forstilt eller kanskje fremført over den unge Carmens reaksjoner og uttrykk for sorg. Barnets far, den ett år eldre Nicolai, må også lure: Alt går så fort over. Så kort tid går før Carmen vil videre, legge sønnens død bak seg. Var de to like glad i denne gutten med det stigmatiserende syndromet?
Overforklaring
Alt dette fungerer i og for seg godt og «Carmen Zita og døden» er blitt en lesverdig bok. Når lesegleden allikevel er litt halvhjertet skyldes det at teksten for det første ikke virker helt gjennomarbeidet. Det kommer til uttrykk i en del gjentagelser, og særlig i en hang til overforklaring og overflødige karkakteristikker som ikke kler Fossums prosa. Dernest er det hverken språklig eller psykologisk lett å finne samsvar mellom karakteren Carmens bakgrunn og væremåte på den ene siden og hennes evne til å uttrykke seg ”voksent” – ikke minst skriftlig – på den andre. Det er forstyrrende, aldri så lite irriterende og drar oppmerksomhet vekk fra hva som virkelig foregår i denne teksten.
Det er beklagelig, ettersom romanen har stoff i seg til å bli en virkelig skremmende vandring inn i et bortskjemt, ungt menneskes følelseskulde og manglende empati. Med tunge konsekvenser i kjølvannet.
