NRK Meny
Normal

Når mennesket mislykkes som menneske

David Vanns andre bok på norsk, Caribou Island, tvinger seg på leseren med en stemme som insisterer på å si noe avgjørende om det å være menneske – for hverandre. Slik er den en verdig etterfølger for «Legender om et selvmord».

Forfatter David Vann
Foto: Gyldendal

Da jeg satte meg ned for å skrive denne anmeldelsen av Caribou Island, tok jeg fram den jeg skrev i fjor - om David Vanns første bok på norsk; «Legender om et selvmord». Det var nesten så jeg angret; hva kunne jeg si om Caribou Island som jeg ikke allerede sa for litt mer enn et år siden; tungt, dystert, men også vakkert, for eksempel.

Skjebnetung logikk

Frustrasjonen gikk fort over. Caribou Island lever sitt eget liv - sterkest, kanskje, i tøyingen av den realistiske stilen Vann benytter seg av, den han på ingen måte forlater her, men tillater seg å provosere. I det han – for eksempel – lar det drømte ta plass i teksten og ta ansvar for noe av den skjebnetunge logikken som driver denne tragedien framover.

Tragedie

David Vann: Caribou Island
Foto: Stian Hole (design) / forlaget

For; dette er en tragedie. Det blir klart allerede tidlig, i det vi forstår at det også i denne boka ligger et selvmord og ruger over romanens forløp. Irene, den noenogfemti år gamle kvinnen og viktigste bærer av fortellingen, kom en dag, som ti-åring, hjem og fant moren sin. Den opplevelsen, det hun husker og ikke husker, har hun båret med seg fra California til Alaska, gjennom tretti år der med ektemannen Gary og etterhvert to barn, Rhoda og Mark; et liv som nærmer seg det fortapte.

Uunngåelig

I likhet med novellesamlingen fra i fjor og særlig den lange novellen, Sukwan Island, bygger Caribou Island opp en stemning av noe uunngåelig, truende. Dette kan ikke gå bra. I denne nye boka skyldes det mest alt som har gått galt i forholdet mellom Gary og Irene, bitterheten, angeren over valgene som ble gjort for lenge siden og ikke kan gjøres om. Det mennesket som engang var elsket, men ble noe annet. Et sted sier Irene til seg selv «(...) du kan velge hvem du vil være sammen med, men det er ikke opp til deg hva de blir til». En annen passasje illustrerer Irenes dype frustrasjon i det hun sammenligner sine tidligere «jeg» og finner at de ikke passer sammen: «En helt annen innsjø nå. En annen metafor for jeget, en ny versjon som gjendriver alle de tidligere versjonene (...).»

Hilde Stubhaugs oversettelse formidler fint den nøkterne tonen i Vanns prosa, som aldri dekker over intensiteten i hendelsesforløpet. Det finnes riktignok et par, uderordnede, steder i teksten der jeg stusser på oversetterens valg. Jeg lurer for eksempel på om ikke «svære vektede treblekroker» like gjerne kunne vært kalt «store pilker». Samtidig er det også viktig å nevne oversetterens lydhørhet overfor forfatterens tekst. Et favoritteksempel er «pjukere» som betegnelse på sportsfiskere som prøver seg ute på åpent farvann. Jeg regner med at Vann har skrevet «pukers».

Grep om egen framdrift

Det tar en stund før Caribou Island vokser seg innpå leseren på samme insisterende måte som forgjengeren. Men; det skjer. En god stund er det mulig å ha tanken bak i hodet; er dette like godt? Det kan vare helt til David Vanns fortelling selv tar grep om sin egen framdrift: Sidesporene til Irene og Garys barn og mennesker de har forhold til blir betydningsbærere, mens Gary og Irene legger ut på Garys vanvittige prosjekt; å bygge ei hytte ute på Caribou Island, med underdimensjonerte materialer, i et fryktelig vær, uten plan, uten tegninger eller synderlige kunnskaper om hyttebygging. Ikke bare skal de bygge, de skal bo der.

Skjønnhet tross alt

Noe som også bringer oss til skjønnheten. David Vanns Alaska er ubarmhjertig, sært og krever sin beboer helt og fullt. Men det er også natur i det store og det lille formatet, villdyr, jakt og et fenomenalt laksefiske.

Å være menneske for hverandre

Hva gjør menneskene når de mislykkes i kunsten å være menneske for hverandre, hva gjør de da med - eller mot - sine nærmeste og deres evne til å leve? Tunge spørsmål. David Vanns svar er tyngre.

Kulturstrøm

  • Cameron om Avatar-oppfølgere

    Regissør James Cameron står ved planen om å lage ytterligere fire «Avatar»-filmer. Han er for tiden hundre filmdager inn i den første oppfølgeren og har skrevet ferdig manus til den andre og tredje filmen. Den første «Avatar»-filmen hadde premiere i 2009 og er den mest innbringende filmen i Hollywoods historie etter «Star Wars: The Force Awakens» (NTB).

    Video Filmanmeldelse: Avatar
    Foto: Nyhetsspiller
  • Tears For Fears med nytt album

    14 år etter forrige plate melder Tears For Fears at de holder på å ferdigstille et nytt album som skal slippes til høsten. Det skriver Consequence of Sound. New wave-veteranene Roland Orzabal og Curt Smith er kjent for 80-talls hiter som «Shout» og «Everybody Wants to Rule the World».

    Curt Smith og Roland Orzabal i Tears for Fears
    Foto: Silvia Izquierdo / AP/SCANPIX