Av Gitte Johannessen, NTB.
Bakgrunn:
Bakgrunn:
I 1975 kom konseptalbumet «Captain Fantastic & The Brown Dirt Cowboy» som fortalte historien om hvordan Elton John og hans låtskrivermakker Bernie Taupin kjempet for å komme seg opp og fram i de første lange og magre årene - og om hvor de ville.
Nå har de to gamle parhestene, som sammen har skapt noen av musikkhistoriens mest minneverdige toner, igjen satte seg ned - denne gang på hver sin side av Atlanteren - for å fortelle om hvordan det ble. Og for første gang er det bilde av dem begge to på coveret av en plate.
- Det var aldri min mening å gjenforenes med «Captain Fantastic», sa Bernie Taupin til BBC. For hvordan gjenfortelle 35 år på én plate? Elton hadde ideen, og Bernie tenkte lenge på den. Så satt det som ble første linje på platen, i første sang, «We heard Richard Nixon say, »Welcome to the USA"".
- Den slo meg en dag, og det var en interessant setning som plasserte deg i en tid som var gjenkjennelig for de fleste. Når jeg fikk sagt så mye på én linje, kanskje jeg kunne gjøre det med resten av sangene også, sier Bernie Taupin.
Ordene i munnen
I snart 40 år har Bernie Taupin bokstavelig talt lagt ordene i munnen på Elton John.
De traff hverandre da de begge svarte på en «talent ønsket»-annonse i New Musical Express i juni 1967: En ung poet fra en gård på den engelske landsbygda, og en sky, ung pianist som het Reg Dwight.
- Vi vokste opp sammen, vi var som to brødre - vokst sammen ved hoften, forteller Taupin om de første årene, der det var de to mot verden, der de prøvde å stjele ekstra studiotid fordi de ikke hadde råd. Så kom suksessen, og de to seilte av gårde i noen år.
I 1975, etter åtte album med suksess - blant dem «Goodbye Yellow Brick Road» - kom de to med det nokså annerledes albumet «Captain Fantastic & The Brown Dirt Cowboy».
Elton John er den ambisiøse, urbane hipsteren, mens Taupin beskrev seg selv som gutten fra landet. Det er et muntert album om fiaskoene de gikk gjennom, og hvem de ønsket å bli. I «The Captain & The Kid», som slippes i disse dager, oppdateres lytterne fra 1970 og fremover, det er blitt et mørkere album på sitt vis - selv om det handler om suksessen.
Kjempet med suksess
- Det første handlet om konstruksjonen av disse karakterene våre, mens nummer to handler om hvordan vi ble de to, levde som dem, og vår ødeleggelse av dem. En av de tingene jeg følte var ekstremt nødvendig var å gjøre det veldig nedstrippet og ærlig, sier Taupin i BBC-intervjuet.
I dag bor den britiske landsbygutten på en ranch i California der han aler opp hester, og er blitt den han drømte om å bli på den første platen. Elton John ble akkurat så «fantastisk» som han sang om, der han er blitt en verdensberømthet som kongelige og kjendiser gjerne vil omgås.
- Det var i virkeligheten et album om hvordan vi kjemper når ting går dårlig. De neste 36 årene handlet om å kjempe med suksess, har Elton John selv sagt om spennet mellom de to albumene, ikke bare i tid.
Sterkere enn noensinne
Da duoen begynte å se tilbake for å lage «The Captain & The Kid», jobbet de på samme måte som den gang: Taupin skrev tekstene, som han gjerne fikk inspirasjonen til på hesteryggen - «jeg tilbringer mye tid i salen, og der tenker du fritt» - i rekkefølgen de kommer på albumet. Han sendte dem til Elton John, som skrev melodiene og spilte dem inn, også det i «riktig» rekkefølge.
Så ville Sir Elton John gjerne la Bernie Taupin høre demoene. Men MP3 og andre teknologiske nyvinninger til tross, så liker Elton gamlemåten:
- Han har denne tendensen til å ville spille ting for meg over telefonen. Han holder røret tett inntil høyttaleren, som står på høyt og forvrenger lyden. Jeg hater det, og det vet han, for han sier «du vil vel egentlig ikke høre». Det er telepatisk, vi kjenner hverandre så godt, forteller låtskriveren.
Da Elton John introduserte låten «The Bridge», om brua som alle i musikkbransjen må krysse hvis ikke de skal blekne bort, under en konsert i New York nylig, sa han dette:
- Bernie Taupin og jeg har jobbet sammen av og på i 40 år. Noen ganger har det ikke virket som mulig at vi kunne krysse avgrunnen mellom oss, men det har vi, og vi er sterkere enn noensinne.
Taupin om låtene
På de ti låtene følger vi Elton John og Bernie Taupin fra 1970 og fram til tidlig 2000-tall. Det starter med ankomsten i USA, som det lyder på åpningslåten «Postcards From Richard Nixon»:
«After years that were long and lean/We're finally on our way».
Det var dype bølgedaler, i tillegg til de svimlende høydene også. Låten «Tinderbox» forteller om hvordan de gnisset på hverandre, og Taupin sier i teksten «we've gotta climb out of the other one's pocket, or we're gonna burn, out on this beautiful rocket».
- Livet mitt var på veien med bandet. Jeg hadde ikke fått meg noe eget liv på den tiden. Vi vokste opp sammen, var som brødre, det var oss mot verden. Da suksessen kom, tok det tid å venne seg av med det. Når suksess kommer, kan det være utrolig stressende.
Låten «And the house fell down» tar for seg narkotikabruk, psykose og paranoia.
- Jeg hadde tenkt meg den som en mørk, dyster narkosang, omtrent som Neil Youngs «Tonight's the Night». Men hovedskurken er kokain, og det handler om å være rystet, gira, høy, veldig skvetten. Jeg må gi Elton mye ros for det han gjorde, som var å sette en form for manisk music hall-aktig musikk til den, forteller Taupin til BBC.
Men med låten «The Bridge» var det Taupin som tok grepet og insisterte på hvordan den skulle låte. Til Elton sa han:
- Det må være bare deg og pianoet, som du gjør best.