Prosjektet blir for stort

Michael Moore har uttalt at Capitalism: A Love Story er filmen han har jobbet fram mot de siste 20 årene. Når Moore kritiserer kapitalisme kort tid etter finanskrisen, må vi nok en gang slå fast at Moore er en mester i timing.

Men dette selvutnevnte hovedverket mangler noe av brodden vi har sett i hans tidligere filmer. Han dyrker fremdeles sin særpregede, agiterende fortellerstil og kombinerer humor og fakta på en svært underholdende måte. Men Moores prosjekt blir for stort denne gangen, og han har tapt mer enn han har vunnet på sin stjernestatus som verdens mest kjente dokumentarist.

Mindre fokusert

Michael Moore har tidligere kritisert amerikansk våpenbruk i filmen Bowling for Columbine, krigen mot terrorisme i Fahrenheit 9/11 og det amerikanske helsevesenet i Sicko. I Capitalism: A Love Story tar Michael Moore opp temaer som boligkrisa, korrupsjon, arbeidsledighet, kyniske forsikringsselskaper, helsepolitikk og mye mer. Moores kapitalismekritikk blir en kritikk av hele det amerikanske samfunnet. Det gjør denne filmen mindre fokusert enn hans tidligere filmer.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)

Michael Moore blir ofte kritisert for å lage lite reflekterte propagandafilm. Og kritikken har selvfølgelig haglet over hans ferskeste film også. I Capitalism: A Love Story er hovedbudskapet at demokratiet har tapt til fordel for kapitalismen. 1 % av befolkningen eier nå 95 % av USAs rikdom.

Propaganda med humor

Moore eksemplifiserer urettferdigheten ved USAs økonomiske system ved å intervjue ekstremt kyniske forretningsfolk, som for eksempel eiendomsmegleren som elsker at folk blir kastet ut av hus og hjem fordi tvangssalg gir mer dollar i kassa enn et vanlig boligsalg. De nå husløse ofrene er filmet mens de gråter hjerteskjærende akkompagnert av trist filmmusikk.

Er dette propaganda? - Ja, så absolutt, men den ensidige framstillingen er også filmens styrke. Moore tydeliggjør sine virkemidler og sitt ståsted og bruker propagandavirkemidler som humoristisk grep. Vi kan derfor le av kryssklipping mellom romerrikets totalitære styre og dagens USA, eller en tydelig manipulert George Bush-tale.

I tillegg til intervjuer og situasjoner fra dagens Amerika, bruker Moore store mengder arkivmateriale i Capitalism: A Love Story. Klassiske familieidyllscener fra amerikansk film- og tv-historie fungerer som en effektiv kontrast til dagens familier som mister jobbene sine og blir kastet på dør som følge av boligkrisen.

Utydelig rød tråd

Michael Moore debuterte som dokumentarist i 1989 da han til slutt klarte å kjempe seg til et intervju med direktøren for General Motors i filmen Roger & Me. 20 år senere har han blitt verdens mest kjente dokumentarist, og det byr på problemer. På grunn av hans kjendisstatus som bråkmaker og provokatør, har det blitt umulig for Moore å få intervjuavtaler med maktpersoner.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet.)

Det oppstår en hel rekke komiske situasjoner når Moore iført baseballhatt, slitt t-skjorte og formløse jeans, blant annet blir dyttet ut av svingdøren på investeringsbanken Goldman Sachs hovedkontor. Men en annen konsekvens er at flere intervjuer blir gjennomført av andre enn Moore selv. Dessverre bidrar Moores fravær til at filmen røde tråd blir desto mer utydelig.

En moderne Robin Hood

Men Capitalism: A Love Story har også sterke, og ikke minst viktige, scener. Filmen avslører blant annet at en forsikringsordning gjør at store bedrifter som butikkjeden Walmart tjener på at deres ansatte dør, jo tidligere, jo bedre. Vi får også se en drøyt 60 år gammel upublisert tale der president Franklin D. Roosevelt sier at alle amerikanere skal ha lovfestet rett til et hjem, en jobb, utdanning og gratis helsetjenester. Roosevelt døde like etter denne talen og reformen ble aldri gjennomført.

Capitalism: A Love Story er ikke den sterkeste filmen Michael Moore har laget. Men rollen han inntar som en slags moderne Robin Hood, er fremdeles viktig. Selv om kritikere vil ha det til at Moore er for radikal til å overbevise den gjengse amerikaner med filmene sine, viser maktens stengte dører at Moore fremdeles er fryktet. En fryktet dokumentarist må ha gjort mye rett!