Byens klaustrofobiske trengsel

Fyldig presentasjon av Pushwagners uhyggesvangre og visuelt velrettede konsumkritikk.

Pushwagner

Bilde fra serier «En dag i familien Manns liv».

Foto: Jim Hensley

Oslo Kunstforening, frem til 1.6. 08.

Oslo Kunstforening presenterer nå utstillingen «Hello Everybody», som favner en gruppe malerier og seriografier fra Puswagners legendariske og uavsluttede billedserie «En dag i familien Manns liv». Denne serien ble første gang vist på Henie Onstdad Kunstsenter i 1980, men er gjennom mange år videreutviklet og kompletert med nye motiver og nye versjoner av de gamle.

Pushwagner, hvis virkelige navn er Terje Brofoss, regnes i dag som den fremste representanten for popkunst i Norge, men det er først relativt nylig han også her til lands har fått den anerkjennelsen han fortjener. I sommer er han for eksempel representert både på Berlin – og Sidneybiennalen.

Maniske gjentakelser

Utstillingen er en sterk og tankevekkende opplevelse. Pushwagners sjablongpregede bilder tar utgangspunkt i tegneseriens uttrykk, men i motsetning til tegneserien formidler billedsyklusen ingen sammenhengende fortelling, bare fragmentarisk glimt. Likevel forenes bildene av en sterk felles tematikk, nemlig individets kår i en urban virkelighet.

Bildene skildrer hvordan det fremmedgjorte gjennomsnittsmenneske lever sitt ordinære og meningsfattige liv i ensomhet i byens klaustrofobiske trengsel.

Bildenes nesten maniske gjentakelser fremkaller en svimmel og ubekvem følelse. Vi ser skyskraperne, og deres endeløse rekker av vinduer, og vi ser monotone rekker av biler og utilnærmelige rygger som sitter oppmasjert i kø skulder ved skulder, uten å ofre et blikk på sidemannen. Og vi ser individet forvandles til identiske dresser i store upersonlige kontorlandskaper.

Kritikk av konsum – og underholdningskulturen

Gjennom hele serien finner vi klare referanser til forbruks - og underholdningskulturen. Vi finner handlevogner, bugnende butikkhyller, og vi ser tilbakelente skikkelser, dypt hensunket i sine lenestoler, som tilsynelatende lammet av informasjon betrakter krigsreportasjer, som om det var en vanlig form for lørdagsunderholdning.

Bildene gir oss et ubekvemt bilde av den ensomheten man kan oppleve sammen med andre, for eksempel den folksomme ensomheten man kan oppleve i storbyen, der mennesker lever side om side uten å kjenne hverandre, uten å hilse verken i trappen eller på gaten. Et gjennomgangsmotiv er også det lille barnets ensomhet, enten i selskap med sine åndsfraværende foreldre, eller som en fange som stirrer ut gjennom sprinkelsengens gitter. Dette lille barnet med sitt desperate og kanskje anklagene blikk, oppleves som den siste lille rest av uskyld og sjelelig sunnhet i et gjennomført sykt samfunn.

Men mer grotesk enn noe skildres den tosomme, ekteskaplige ensomheten. I flere av bildene ser vi ektefeller rygg mot rygg i dobbeltsengen, mens frenetisk spiser sine piller. Motivene gir assosiasjoner til Aldous Huxleys science fiction-roman Vidunderlige nye verden som kom ut på 1930-tallet. Også her finner vi det åndsforlatte samfunn der sykdom, elde og andre sorger er fjernet, og der man garderer seg med medikamenter mot ubehag og vonde erindringer.

Fortsatt aktuell

En dag i familien Manns liv favner opp til tjue år gamle bilder. Likevel oppleves de som prekært aktuelle i også dag, ikke minst for oss nordmenn. Selv om mange av Pushwagners byscener er inspirert av New York, er den reserverte mellommenneskelige avstanden mer enn noe kjennetegnende for Norge.

Stemoderlig behandling av grafikken

Det er en fyldig mønstring av Pushwagner vi nå kan oppleve i Oslo Kunstforening. Det eneste ved selve monteringen av utstillingens jeg undrer meg litt over er den noe stemoderlige behandlingen grafikken har fått. Mens 16 store akrylmalerier er plassert med my luft omkring seg i galleriets to store saler, er de 33 små seriografiene presset inn i galleriets kontoravdeling. Dette er selvsagt et resultat av at man rosverdig nok har villet ha med mange bilder, men det er flere andre måter dette problemet kunne vært løst. Man kunne for eksempel hengt de grafiske arbeidene inne i mellom maleriene, eller i rekker over og under. En slik montering ville både bryte med en forestilling om at det finnes et slags hierarkisk skille mellom maleri og arbeider på papir, samtidig som det ville aksentuerer det klasutrofobiske, svimle og mangefasetterte som mer enn noe kjennetegner Pushwagners bilder.

Men alt i alt er dette likevel en meget verdig ramme omkring en betydelig kunstner.