Byen som sinnstilstand

Carlos Garaicoa dyrker det urbane landskap, slik 1800-tallets romantiske malere feiret den storslått naturen. Han samler brokker, bruddstykker og løsrevne inntrykk fra byen; det kan være skilt og kumlokk, byrom eller bygninger.

Gjennom installasjoner, tegninger, tekstiler, fotografier og skulpturer formidler han byens rå, brutale skjønnhet.

En verdensstjerne

Cubaneren Carlos Garaicoa er en verdensstjerne, en kunstner som har markert seg på det som er av viktige biennaler og mønstringer.

Det er med andre ord en begivenhet når denne kunstneren for første gang stiller ut separat i Norden, og begivenheten finner sted i Oslo på vårt eget Nasjonalmuseum.

Egenartet prosjekt

Det er et egenartet prosjekt som fyller hele første etasje i museet på bankplassen. Han jobber i et bredt spekter av medier, men det er fremfor alt arkitekturmodellen som har blitt hans kunstneriske språk, et uttrykk som kan lede oss til å tro at han jobber med å utvikle faktisk arkitektur, rasjonelle løsninger som skal virkeliggjøres.

Men når man studerer modellene noe nøyere ser man ganske fort at hans modeller mer må sees som visuelle refleksjoner omkring hva arkitektur er, hva som gjør en by til et godt sted å være?

Et annet viktig spørsmål for Garaicoa er hvordan byen speiler sin egen historie.

En forfallen skjønnhet

Garaicoa spinner sine visuelle fortellinger omkring ulike byer, ofte med fødebyen Havanna som et utgangspunkt. I utstillingen ser vi fotografier som denne forfalne skjønnheten av en by, som bærer med seg et vell av havarerte drømmer.

Fotografier viser forfalne gater, bygninger som vitner om forgangen storhet, som i dag bare er ruiner.

Støvetet hverdagsvirkelighet

I den store banksalen må vi ta av oss skoene, for der er gulvet fylt med skinnende vevde tepper. I disse tekstilene har han fått vevet inn navn på gamle, ærverdige forretninger, vakre bokstaver som er nedfelt i gatelegemet i Havanna, mange av butikkene er i dag for lengst nedlagt.

Når han forvandler et stykke støvete bygate til kostbare tepper gir han verdighet og betydning til en del av hverdagsvirkeligheten som vi ofte overser.

Havanna og Oslo

Selv om utgangspunktet er en by jeg overhodet ikke kjenner, er det noe allmenngyldig og gjenkjennelige i hans arkitektoniske refleksjoner.

Han skaper sine verk med et slitent og utarmet Havanna som et bakteppe, men likevel kan jeg underlig nok overføre problemstillingene til min egen by, en søkkrik liten hovedstad langt nord i verden, en utseendemessig beskjeden by med store ambisjoner og betydelige voksesmerter.

Alene i byens lysvev

Når jeg så hans fantastiske lysende by av rislamper, tenkte jeg for eksempel med en gang på lysene fra Oslo-gryta slik jeg ser dem fra mitt soveromsvindu om natten.

Det varme, gule lyset får meg til å tenke på byen som bærer av erindringer; myriader av individuelle fortellinger og skjebner. Hvert lys representerer et menneske der ute, et liv som leves, Og selv om vi alle inngår i denne enorme urbane lysveven, er mange av oss likevel helt alene.

Calvino og Garaicoa

Utstillingen heter Usynlig byer, med referanse til Italo Calvinos bok med samme navn. En bok som skildrer samtalen mellom Marco Polo og Kublai Khan, der Polo levende forteller om sitt møte med en rekke byer han har sett.

Alle byene hos Calvino har kvinnenavn, og som hos Garaicoa er det åpenbart at det er snakk om forestilte byer, for byene hos Garaicoa er ikke bare speilingen av den virkeligheten de er en del av, eller vitnesbyrd om store, urealiserte drømmer, byen er fremfor alt bildet på en sinnstilstand.