Vi bærer gjerne på myten om de underbetalte, men fornøyde bunadsyerskene i de tusen norske hjem. Men virkeligheten er en annen, fastslår direktør Tove Gulsvik i Norges husflidslag.
- Problemet er at det ikke lenger er så mange som kan brodere og montere bunader, eller som vil gjøre den jobben, her i Norge. Samtidig må utsalgene tilfredstille markedet og kunne levere.
Trenger subsidiering
- Problemet er at det ikke er så mange som driver med bunadsøm lenger, mener Tove Gulsvik
Bunadsalget er selve den økonomiske bærebjelken i norske husflidbutikker, og omsetningen har vært eventyrlig i mange år. Nå sliter Husfliden med stadig flere konkurrenter i bunadmarkedet, samtidig som gullalderen synes å være på hell.
- Vi får signaler fra utsalgene våre om at salget flater ut, og det betyr at den største inntektskilden deres ikke har noen vekst. Hvis man ikke får noen form for subsidiering innenfor dette håndverket, er jeg redd produksjonen i stadig større grad vil bli lagt til land hvor kostnadene er lavere og håndverket fortsatt blir holdt i hevd.
Bunadsøm i Ghana
Uavhengige bunadskreddere har allerede gått opp løypa. Ate Lyssand i Hordaland har hatt systua si i Ghana i fire år.
- Mine folk i Ghana lager det for hånd. De bruker håndsøm som du ikke får på bunadene her i dag.
Lillian Bromseth har sydd sin egen bunad, og skal i gang med en til barnebarnet. Hun har sympati for utenlandske bunadsyersker.
- Kvinner i utviklingsland tjener veldig dårlig, så hvis sømmen er like bra som i Norge så synes jeg det er greit.
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 11. november 2003
