NRK Meny
Normal

Bugge Wesseltoft: IM

Å sette fokus på samfunnsspørsmål gjennom musikken er musikerens dilemma. Bugge Wessentoft består ildprøven, og unngår den følelsespornografiske fellen.

Bugge Wesseltoft
Foto: CF - Wesenberg

Når Bugge Wesseltoft har et stort publikum verden over, er det ikke bare på grunn av medrivende komposisjoner og original musisering.

Han har for eksempel sin egen ambulerende norske jazzfestival i Kina, og har introdusert mange fremmede musikkulturer for oss i Norge.

Bugge skaper fredsbyggende relasjoner i en konfliktfylt verden. Han er rett og slett et varmt menneske, en engasjert humanist og en brobygger.

Ønsker å bidra

Så når Bugge Wesseltoft hører reportasjer om vår tids krigsofre, blir han fortvilet og vil gjøre noe fra sin trygge tilværelse i Norge. Han er dypt foruroliget av et radiointervju på BBC Today, hvor en kongolesisk kvinne forteller lavmælt om å bli kidnappet av Rwanda-militsen. Hva kan jeg gjøre - og hva gjør jeg, spør Bugge.

Jo, han lager musikk – alene med sitt flygel, synthesizere, perkusjonsinstrumenter og samplere. Han kobler kvinnestemmen fra Kongo med politikeres tordentaler, og legger sine mollstemte klanger under. Vi hører et ekko av Grieg, men det forvrenges.

Flerfoldige lydbilder

IM

Plutselig er Mari Boine der med en naken joik, og synthene groover, manende, monotont og funky mot hardt backbeat på to og fire. Det summer av 1000 stemmer i et fredelig bymiljø, et par hender klapper rytmer hjemme i en stue, flyglet kommer og går med sine uoppløste, undrende klanger og spørsmål.

Så er vi på vidda med et preparert piano, noen synger - ikke Mari Boine, det står ikke hvem. En hær samler seg og marsjerer målbevisst mot en fiende, det swinger hett og bluesy, klangen åpner seg – og lukkes igjen. Plutselig låter det spansk, vi tenker på Rodrigo og Sketches of Spain med Miles Davis, før vi tas hjem til tunge kvart-klanger under nesten smertelige diskant-utbrudd.

Musikerens dilemma

Prosjektet er stort i sin enkelhet: Bugge vil protestere og vise galskapen. Han vil dele med oss sin redsel for at det fryktelige skal hende her, og sin glede over at det ikke gjør det. En glede som paradoksalt nok da blir usolidarisk med ofrene der ute. Dette er musikerens dilemma: I sin gode intensjon står han i fare for ufrivillig å skape følelsespornografi - passe opprørende, men velklingende nok for surroundanlegget i kjellerstua.

Men Bugge består ildprøven. For han innser sin hjelpeløshet i ønsket om å hjelpe, og vi tror på hans fortvilelse når han maner ånder og ber til høyere makter med sin musikk, sin resignerte stillhet og fortvilte takknemlighet.