NRK Meny
Normal

Ufokuserte brytninger

I frykt for å forenkle har man kommet i skade for å gjøre utstillingen ufokusert og lite formidlingsvennlig.

Konkurranseutkast, Norges paviljong på verdensutstillingen i Brussel.

Slik var Sverre Fehns konkurranseutkast til Norges paviljong på verdensutstillingen i Brussel(1956).

”Brytninger i norsk arkitektur 1945 – 65”, Nasjonalmuseet (arkitektur), Oslo til 3.4.

Søndag åpnet utstillingen Brytninger i Norsk Arkitektur 1945 – 1965 på Nasjonalmuseet, en utstillingen som fokuserer på en lite utforsket, og undereksponert periode i norsk arkitekturhistorie, nemlig perioden mellom 1945 og 1965, tiden etter den norske funksjonalismens blomstring på 30-tallet.

Innblikk i prosessen

Utstillingen er inndelt i syv ulike temaer – som ”Kontinuitet eller brudd” ”Impulser utenfra”, ”landskap og natur” for å nevne noen. Vi får vi se et bredt utvalg originale plantegninger og skisser fra berømte arkitekter, som Arne Korsmo, Geir Grung og Sverre Fehn.

Geir Grung, egen bolig

Geir Grungs bolig.

Det mest interessante ved denne utstillingen er at den gir oss et rikt innblikk i disse og andre sentrale arkitekters kunstneriske prosesser, der vi kan følge utviklingen fra idé til realisert bygning.

Impulser utenfra

Det var for eksempel ganske interessant gjennom skisser å kunne studerer ulike impulser og inspirasjonskilder for eksempel for en arkitekt som Sverre Fehn.

I hans Norske paviljong på Verdensutstillingen i Brussel i 1957 ser vi at han trekker brede veksler på den tyske arkitekter Mies van der Rohes karakteristiske uttrykk, mens hans reiser til Japan har vært av uvurderlig betydning i utformingen av den berømte Villa Schreiner (1961 – 63).

Det var også veldig spennende å se nærmere på Nils Holters svært vellykkede tilbygg til Stortinget fra 50-tallet, for ikke å snakke om andre forkastede konkurranseutkast.

Mer fordunklende enn oppklarende

Utstillingen er et samarbeid med universitet i Oslo, noe den helt klart er ganske farget av. Utstillingen har to svakheter typisk for akademikere som ikke er vant til å formidle til et bredere publikum, det ene er den unødig tunge fagterminologien som går igjen – nærmere bestemt myriader av ”ismer” som den jevne publikummer neppe har noe forhold til, og som helt klart virker mer fordunklende, enn oppklarende.

I tillegg til at man åpenbart ut fra en akademisk frykt for å forenkle har inkluderer alt for mye for å gi et rikt og nyansert bilde, dette gjør dessverre presentasjonen ufokusert og lite formidlingsvennlig.

Krevende sjanger

Et annet problem er at utstillingen er svært skrinn rent visuelt. Til Nasjonalmuseets forsvar skal det sies at det ikke er noen lett oppgave å presentere arkitektur.

Bygningene finnes jo der ut i verden, og kan ikke bringes inn i noe museum. Likevel mener jeg at denne utstillingen kunne vært gjort langt mer levende for betrakteren. Man kunne for eksempel brukt modeller i langt større utstrekning, og også fotografi i stort format.

Som en bok

Det oppleves som underlig at Arkitekturmuseet nok en gang skaper en utstilling i forbindelse med utgivelsen av en større bok, og der utstillingen ikke skiller seg nevneverdig fra boken, men følger samme kronologi, med de samme overskriftene, og de samme bildene.

Jeg synes Nasjonalmuseets arkitekturstab burde få dra på en liten studiereise og orientere seg litt i Europa og USA i forhold til de rike mulighetene som tross alt finnes i forhold til visning av arkitektur.