Lærte å leve med sorgen i Antarktis

«Antarktis. 71 dager, 1800 kilometer og én million tanker» heter Cecilie Skogs nye bok. I dagbokform deler fjellklatrer, polfarer og eventyrer Skog sine tanker om det å gå videre etter å ha mistet sin aller kjæreste.

– Dette er dagboka mi. Jeg skriver alltid dagbok når jeg er på tur, men jeg har ikke for vane å dele den med andre, sier Skog til NRK.no.

Men, det gjør hun denne gangen. I boka forteller hun om uutholdelige dager på tur over Antarktis. Hun skriver om smertene over tapet av ektemannen Rolf Bae, om sorg og mageknip, sult, kulde og sinne. Men, hun skriver også om samhold og glede, den vakre naturen som omgir henne og turkameraten Ryan Waters, om drømmer, kreativitet og lykken over å dele en godteripose i teltet etter en strabasiøs dag.

Beinhard terapi

Rolf Bae omkom da de to var på K2 i august 2008 . Cecilie Skog og de to andre deltakerne i den norske ekspedisjonen var vitner til det som skjedde.

• Les også: - Dette er uendelig trist
• Les også: Vet ikke om de får hentet Bae

– Jeg var i en periode i livet mitt, der jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Det jeg visste var lett, var å gå på ski. Med denne turen så jeg muligheten til å bare gå og tenke. Jeg ville bort fra sorgen, og jeg ville mestre og høre vinden blåse i teltduken.

Underveis opplevde hun at turen var fantastisk, men også beinhard terapi.

– Jeg flyttet meg ikke bare geografisk, men også mentalt.

For Skog skrev og gikk delvis av seg sorgen, og kom hjem med et annet syn på seg selv.

– Jeg tok imot blikk, så tilbake. Jeg var ikke lenger bare enke. Jeg hadde løftet blikket og fått selvfølelsen tilbake. Jeg hadde også en mestringsfølelse herfra og langt, langt ut i evigheten. Turen gav meg håp om ei fremtid, og jeg gledet meg over livet på nytt.

Savnet

Det er halvannet år siden hun kom hjem, men det tok tid før hun bestemte seg for å dele tankene sine i bokform.

– Jeg tok frem dagboka i januar, og ble overrasket over hvor mye jeg hadde glemt. Jeg husket ikke hvor vonde gnagsårene var, eller hvor deilig sola skinte meg i ryggen når jeg satt i teltet. Dette bestemte jeg meg for å dele med andre.

Utdrag fra dagboka, julaften 2009: Har tenkt på julaften i 2005 sammen med Rolf og PH, på nesten samme breddegrad. Da fikk jeg tøysko av kjæresten min i julegave. De veide mer enn en dagsrasjon med mat, og han hadde dratt dem med seg helt ut hit i det ville, vakre. Savner han. Lurer på hva han tenker om at jeg nå tilbringer julaften her sammen med en mann han ikke kjenner...

Glad i dag

I dag er Cecilie Skog fornøyd med livet igjen.

– Jeg har utrolig mye å være glad for. Dette begynte jeg å kjenne på ganske tidlig, og spesielt når jeg var ute. Jeg blir helt oppslukt av naturen, og har mange fine stunder. Disse kommer i dag hyppigere og varer lenger enn de gjorde rett etter ulykka.

– Vil du anbefale dem som mister noen å komme seg ut i naturen?

– Ja. Hvis man i utgangspunktet har et godt forhold til naturen, så vil jeg det. Jeg tror det er godt for sorgen å ha et enklere liv, og ikke måtte forholde seg til så mye. Det å være fysisk sliten når du legger deg på kvelden, hjelper også på.

Skog sier at tiden er en god venn, og at hun sikkert også hadde lært å leve med sorgen hjemme i Norge.

– Men det gikk nok fortere i Antarktis. Der hadde jeg ikke muligheten til å skru av ved å dra på shopping med venninner, se på tv eller gå på cafe for å stenge sorgen ute. Jeg måtte bare være der, midt i den.