Mens Halfdan Kjerulfs tonesetting av Andreas Munchs dikt "Brudeferden i Hardanger" klang i øret, så man bildet som ble beskrevet med ord. Forestillingen ble et "gesamtkunstwerk" som gjenspeilte strømningene i Europa, og som skulle få stor betydning for den nasjonale blomstring i Norge. Hele bildet duftet jo av alt det som var det typisk norske. Her var fjell og bre og bunadskledte bryllupsgjester i båt på fjorden på vei mot stavkirken på neset.
Tidemand og Gude: "Brudeferden i Hardanger" fra 1848. Foto: Nasjonalgalleriet.
Et komponert landskap
Det har vært mye diskutert nøyaktig hvor i Hardanger landskapet er hentet fra. Noen mener til og med vi er i Sogn! Ifølge Hans Gude som malte landskapet, er det uvesentlig. Etter at han ble professor i Düsseldorf i 1854 skrev han nemlig følgende om de franske friluftsmalerne, de som sto ute og kopierte den naturen de sto foran: "...og maatte passe paa blot at male paa det, naar alle Omstendigheder af Veir og Belysning var de samme; de forstod ikke af de concrete Virkninger at drage noget almindeligt Resultat, men copierede, hvad de saa idag, uden at spørge hvorfor". Gude mente altså at man ikke skulle kopiere, men trekke et alment resultat ut av observasjonene.
Det norske landskapet skulle sammenfattes og gjøres enda sterkere i maleriet. Landskapet skulle komponeres fremfor å bli kopiert. Derfor er det nytteløst å spørre hvor han sto da han malte akkurat dette bildet.
Typisk norsk
Tidemand som malte figurene, fant også det typisk norske i Hardanger på denne tiden. Han var spesielt opptatt av folkelivsskildringer - også utfra tanken om å finne det som gjorde Norge til en særegen nasjon. Hva gjør et geografisk område til et folk, en nasjon? Folket måtte utgjøre en organisk helthet både gjennom historiske tradisjoner, i samtidige seder og skikker - og ikke minst gjennom et felles språk. Folk måtte kunne forstå hverandre i vid forstand. En stat var altså ikke det samme som et folk. Norge hadde lenge vært en del av Danmark, og spørsmålet var om denne staten egentlig var to nasjoner? Nasjonaltanken var ikke særegent for Norge, men viktig i hele i hele Europa på 1800-tallet. Men her spurte man seg om vi var nordmenn eller bare dansker som ville løsrive oss via union med Sverige. Vår historie ble viktigere enn noen gang. I middelalderen var jo Norge selvstendig. Og hvor fant man det norske som hadde overlevet den mørke dansketiden? Jo, hos odelsbonden hadde det norske overlevd, selv om embedsmennene og mye annet var dansk. Også i folkemusikken og i folkeeventyrene fant man det norske. Det sprang ut av norsk natur. Asbjørnsen og Moe lette og samlet. Ole Bull og Edvard Grieg fant naturens egen sang i folkemusikken, tolket den og førte den over i kunstmusikken. Nettopp i Lofthus i Hardanger lot Grieg seg inspirere og hadde sin komponisthytte.
Düsseldorferne
På 1800-tallet manglet Norge kunstinstitusjoner som muséer, gallerier, kunstutdanning og publikum. Som kunstneren måtte man til utlandet både for å få utdanning og levebrød. På denne tiden hadde Düsseldorf Europas mest moderne akademi med undervisning i både landskapsmaleri og folkeliv. Dit dro malere både fra Norge, andre nordiske land og Amerika. Fellesbetegnelsen er "düsseldorferne", og de gjenkjennes blant annet gjennom de små idyllene plassert foran et storslått landskap.
Vekslende popularitet
Nasjonalromantikken og düsseldorferne var umåtelig populære også når Christian Krohg og hans samtidige kom med sine realistiske bilder i 1880-årene. De mente düsseldorferne bare viste glansbilder av virkeligheten. Selv hadde de som mål å avdekke den begynnende kapitalismen med økende fattigdom og sosiale problemer i byene i et gryende industrisamfunn. I begynnelsen av 1900-tallet sank kursen på Tidemand og Gude.
Ny blomstring
Rolf Groven: "Fritt etter Tidemand og Gude" fra 1975. Foto: O.Væring, Oslo/Rolf Groven/Bono 2001.
Omslaget kom med 1970-tallets økologiske bevegelse. Nå ble forsøplingen av naturen et tema. Mange mente utviklingen hadde gått så langt at man var iferd med å miste det vakre, norske landskapet. Snart var det bare i maleriene fra nasjonalromantikken man kunne oppleve naturen i fullt monn. Den kunne så og si bare oppleves på museum! Rolf Grovens maleri "Fritt etter Tidemand og Gude" fra 1975 er et godt eksempel på tidens syn. Han siterer landskapet Brudeferden, men i forsøplet tilstand. Plutselig var Tidemand og Gude igjen blitt stuerene. De viste jo naturen slik den var før forurensningen satte inn! Og i vår retrotid kan man med stolthet ha en reproduksjon av Brudeferden på veggen i påvente av Senter for nasjonalromantikk som er planlagt i Øystese i Hardanger.
Musikken
i programmet er hentet fra Geir Botnens fremføring av Griegs "Improvisasjoner fra to norske folkemelodier". Vi aner felespilleren Knut Hamre med "Tussebrureferda på Vossevangen", og ikke minst leder Magnar Mangersnes Bergen Domkantori i "Brudeferden i Hardanger" av Halfdan Kierulf til tekst av Andreas Munch.
Sendetider
NRK P2 tirsdag 18. mai 2004 kl 2030 med repriser torsdag kl 1900 og lørdag kl 1730.