Av:
Leif Ekle
Karin Fossum
Brudd
Cappelen 2006
Alvar Eide, som han etter hvert blir hetende, 40-åringen med hentehår og terylenebukser, faller perfekt inn blant de litt sære, raringer og skakke utskudd som har fått Karin Fossum som sin fremste forteller. Han er beskjeden så det holder, bor i den halve tomannsboligen etter foreldrene på Nøste i Drammen og jobber i et kunstgalleri. Det er for øvrig det eneste stedet han føler seg trygg og ovenpå.
Skjønt; egentlig er det ikke hans tur. Denne romanen skulle egentlig handlet om den unge kvinnen med barnet i armene. For hun står jo først – i køen som strekker seg fra forfatterens trapp og et stykke ned grusgangen. Men Alvar klarer ikke vente lenger. Han må bli fortalt før det er for sent; han trenger seg på og inn i forfatterens hjem.
Roman om romanen
Vi er med andre ord stilt overfor enda en variant av meta-grepet. Romanen som handler om seg selv – i alle fall til en viss grad.
Forfatteren er en middelaldrende kvinne, passert 50, med en lang rekke bøker bak seg. Noen av dem er kriminalromaner, andre ikke. Hun er sliten, lever så sterkt i disse menneskelivene hun vil fortelle.
I det forfatteren motvillig slipper den grå, utydelige mannen inn, lar ham få et navn, de første karaktertrekkene og begynnelsen på en utfordring som kan røske liv i ham, gir hun samtidig rom for en dialog mellom forfatteren og hennes hovedperson som gjennom resten av romanen veksler med det som kanskje kan kalles den egentlige handlingen.
Det er ingen enkel balansekunst å bygge meta-elementet inn i fortellingen uten at formgrepet blir stående foran fortellingen. Fossum gjør som vanlig jobben uten store fakter, og lykkes langt på vei. I de beste stykkene av boken, etter hvert som forfatteren utsteder Alvars prøvelser, som en annen Vårherre, har leseren like stor glede av samtalene de to i mellom, som hovedpersonens takling av et liv som med ett får nyanser av smerte, glede og uforutsigelighet.
Jeg strever allikevel litt med Alvar i deler av boken. Han blir så over alle grenser tafatt for meg at han faller ut av sin egen rolle og truer hele formatet. Denne kritikken forblir allikevel underordnet. Karin Fossums språk, mangelen på krimskrams og pretensiøs hensikt sammen med den nære menneskelige innsikten berger historien gjennom – til en psykologisk roman som holder vann.
Kulturnytt, NRK P2, 29. mars 2006
Lenker