Anmeldt av Susanne Moen Stephansen
I år som i fjor og i årene før har antallet bokutgivelser med 2. verdenskrig som tema vært betydelig. Det er kanskje ikke så rart. Krigen rystet og preget en hel generasjon, og behovet for analyse og bearbeiding er fortsatt stort. Stoffet er dessuten spennende og åpenbart salgbart.
Forlagene vet hva de gjør. For mange av dem som opplevde de dramatiske krigsårene fra 1939-1945 har det imidlertid tatt tid – lang tid – før det overhode har vært aktuelt å snakke om det som skjedde. Traumer, skam og skyld har i stor grad blitt håndtert med taushet og fortrengning.
Brødrene Brekke
Dette gjelder i stor grad også brødrene Bernard og Erling Brekke fra Trondheim. De to skulle bli henholdsvis 90 og 85 år for de ga seg til å gjøre det de hadde unngått i så mange tiår - nemlig «å dvele ved fortiden», som storebror Bernhard kaller det.
I møte med dokumentarfilmskaper og forfatter Øystein Rakkenes bestemmer brødrene seg for å fortelle sine helt spesielle historier. Erling, som kjempet på riktig side under krigen, er åpen både for dokumentarfilm og bok, mens Bernhard, som tilhørte kategorien ”landssviker” under og etter krigen, er skeptisk. Hvilken interesse skulle denne private historien kunne har for allmennheten? undret han seg. Men han blir likevel med på prosjektet, som det skulle ta fem år å ferdigstille.
Bernhard regnet med at han ville være død før bok og film ble ferdig, men slik gikk det ikke. 95 år gammel fikk Bernhard Brekke og hans bror Erling Brekke på 90 år oppleve at filmen om dem ble hedret med Amanda-prisen 2010 for beste dokumentarfilm.
Tidlig innsats
Mens filmen viser de to brødrene i samtale i barndomshjemmet Huldrebekk i Trondheim, hvor de ser tilbake og for første gang forteller og spør hverandre om det som skjedde under krigen (bare avbrutt av arkivbilder og en fortellerstemme), er boken en kronologisk beretning om hver av de to brødrene og hva som skjedde med dem etter at krigen brøt ut og fram til freden i 1945.
Erling og Bernhard Brekke ble født inn i en vel ansett forretningsfamilie i Trondheim og var to av i alt fem brødre. Familien var klart engelskvennlig, og både far Bernhard Mathias og brødrene Alexander, Erling og Bernhard ønsket å yte motstand mot de tyske okkupantene.
Ikke lenge etter at tyskerne kom til Norge, meldte de fire seg til tjeneste i motstandskampen på ulike steder. Faren og Erling drar til Berkåk sør for Trondheim og blir med i en av de mange improviserte norske motstandsavdelingene, mens Bernhard drar til Sverige sammen med en kamerat for å melde seg til tjeneste for norske myndigheter der.
Det viser seg imidlertid å være for tidlig. Ingen har oversikt over situasjonen, og Bernhard og de andre nordmennene som har kommet til Den norske ambassaden i Stockholm for frivillig innsats blir bedt om å vende hjem.
Alexander på sin side dro alene, og kjempet blant annet mot tyskerne i Narvik. Han ble imidlertid tatt til fange av tyskerne. Etter at Narvik faller og Norge kapitulerer, drar Erling til Stockholm for å melde seg som frivillig for den norske legasjonen. Han kommer også i kontakt med den engelske legasjonen og får snart oppdrag som spion.
Han er ivrig og god i tjenesten, men etter noen vellykkede oppdrag blir han den 17. juli 1941 arrestert av tyskerne for spionasje. I mellomtiden har Bernhard laget offentlig furore etter at han er blitt innmeldt i Nasjonal Samling (NS) fordi han en gang på 1930-tallet hadde abonnert på medlemsbladet deres. Dette ville han ha seg frabedt og meldte seg ut med stor støy. Dette likte naturlig nok ikke tyskerne, og både Erling og Bernhard blir nå satt under sterkt press i avhør.
Må vise sympati for saken
Tyskerne antyder at Erling risikerer dødsdom, og han blir sendt fra fengselet i Trondheim til konsentrasjonsleiren Falstad ved Levanger. Bernhard går i tenkeboksen.
«Hva om han kontakter den eneste han kjenner med en direkte kanal inn til tyskerne. Henrik Daae Rogstad, motstanderen fra flere tenniskamper på trettitallet, som så overraskende hadde rykket til topps i NS-hierarkiet i Trondheim og i løpet av sommeren 1940 var blitt fylkesfører. Kunne han være en buffer mellom familien Brekke og tyskerne?»
Det blir til at Bernhard prøver denne muligheten, og Rogstad er ikke sen om å si at den eneste muligheten Bernhard har for å hjelpe familien sin, er å melde seg inn i NS igjen – og ikke bare det – han må også ”vise sympati for saken”.
Dømt til døden
Men Erling blir likevel dømt til døden i tysk krigsrett, og en voldsom kamp begynner nå for familien Brekke for å få dommen omgjort. Til slutt greier de det. Prisen de må betale er at Bernhard må melde seg til tysk krigstjeneste.
Erling blir benådet, men får beskjed om at han må tilbringe 10 år i tysk tukthus. Han blir sendt med tog til Hamburg. Og fire år under grusomme forhold nesten uten mat begynner. Erling blir til slutt så nedkjørt fysisk og psykisk at han ønsker å ta sitt eget liv.
Bernhard på sin side, lider store kvaler i sin NS-uniform og er døden nær mange ganger da han blir sendt til Østfronten for å kjempe mot russerne.
Nerve
Filmskaper og tidligere journalist Øystein Rakkenes har ingen problemer med å skape intense bilder av de dramatiske hendelsene, selv om han her må nøye seg med skriftmediet. Han tar med seg grep fra både film og spenningsroman og gjør denne boken, som har som mål å dokumentere de faktiske hendelsene, til svært spennende lesning.
Etter de første inneledende kapitlene der vi får høre om bakgrunnen til de to brødrene, veksler han mellom å fortelle hva som skjer med Erling og hva som skjer med Bernhard. Han skriver i presens, og vi er hele tiden tett på hendelsene. I tillegg har Rakkenes rekonstruert hovedpersonenes tanker om det som skjer, skrevet slik at også de er i nåtid. Det gjør beretningen levende og med en nerve som yter den vanvittige historien - fra en vanvittig krig - rettferdighet.
Nyanser
Nå freden endelig kommer, vender de to brødrene tilbake til Trondheim etter å ha gått gjennom enorme påkjenninger. Den ene som krigshelt, den andre som landssviker. Tilfeldigheter har bestemt deres skjebne. Bernhard havner i fengsel, men er ikke bitter. Etter endt soning drar han imidlertid fra Trondheim for godt. Alle hans venner har vendt ham ryggen og folk ser på ham med forrakt på gaten, føler han selv. Han flytter til Oslo og siden til California hvor han gjør det stort som businessmann, og lever altså sitt liv uten «å dvele ved fortiden».
Forfatter Rakkenes har uttalt at han har villet fortelle historien om Bernhard og Erling for å nyansere svart-hvitt-bildet av hvem som er helter og hvem som er skurker. Det har han i aller høyeste grad klart.
Bok og film
Bokens cover er klassisk i sitt krigsbok-uttrykk. De to tilårskomne brødrene – 95 og 90 år gamle - stirrer tankefullt på oss fra hver sin side av et banner med hakekors på. Det er et sterkt møte Øystein Rakkenes har fått i stand. Etter krigen fikk de to aldri anledning til å snakke ut – eller kanskje de ikke ønsket det. De valgte hver sine måter å komme seg videre på. Begge stiftet familie og der Bernhard satset alt på jobben, ble Erling etter hvert opptatt av yoga. Det reddet ham fra traumene og gjorde han frisk, etter 30 år med krigsskader, hevder han.
Øystein Rakkenes bruker storparten av boka på å fortelle detaljert om det som skjer med de to under krigen. Bare 25 sider av den 225 sider lange boka handler om tiden etter krigen, og bare i epilogen blir det sterke møte mellom de to brødrene hjemme på Huldrebekk nevnt – møtet som utgjør kjernen i filmen som Rakkenes fikk Amanda-prisen for.
For leseren er det kanskje litt overraskende. Forventningen om at de to skal møtes og snakke ut, var sterk, i alle fall hos denne leseren. Men det skjer altså ikke.
Boka er nok mer tenkt som en dokumentasjon av historien som fortelles gjennom møtet i filmen. Rakkenes har da også en fyldig referanseliste bakerst i boka og gjengir flere faksimiler av brev og dokumenter. Sammen med den godt skrevne teksten, bidrar dette ytterligere til å gjøre boka troverdig.
Til tross for at teksten fungerer veldig godt, føler jeg meg ved slutten av boka litt snytt. Hvordan gikk det da brødrene møttes?
Det er ikke til å unngå at jeg føler at jeg bare må se filmen. Men det er kanskje nettopp det som er meningen? Godt gjort, Rakkenes!