Jeg blir utfordret av Nils Øklands siste plate «Bris». Etter å ha hørt de to første melodiene én gang, er jeg ikke helt sikker på om jeg liker det jeg hører. Men for å fordøye tonene skikkelig, må jeg høre den flere ganger. For her kreves tid og tålmodighet.
Nils Økland «Bris» RCD
Improvisatorisk
Nils Økland bryter ikke med noen etablerte musikalske sjangere. Det er riktigere å si at han spiller musikk der han uanfektet lar tonene strømme fra sine inspirasjonskilder. Jeg skal ikke ta på meg å peke dem ut, men antyde at barokk og folkemusikk ligger der på ulike måter og preger de enkle og minimalistiske komposisjonene til Økland.
Samtidig er plata improvisatorisk i formen. Sammen med Sigbjørn Apeland på harmonium, Per Oddvar Johansen og Håkon Mørch Stene på perkusjon og Mats Eilertsen på bass, utforsker Nils Økland, som en samtidsmusiker, klangene i samspillet og ikke minst i sine egne instrumenter: hardingfele, viola d’amore, fele og brasj.
Personlig og original
Økland graver seg ned i instrumentene, lokker fram nye klanger og fyller rommene, blant annet i Eidfjord Gamle kirke. Og i dette lydlandskapet får jeg som lytter noen bilder på netthinnen. Jeg reiser i et mørkt rom, jeg ser kirken og føler alvoret i musikken. Jeg ser høsten og jeg ser gammelt treverk. Og jeg kan se den hvite harpiksen på buen slå i været.
Jeg synes plata «Bris» er blitt bra fordi den er personlig og original. Og fordi den har musikere og musikk som våger å dempe farten. For i sin neddempethet hører Nils Økland og hans medmusikere snakke til meg rolig, enkelt og virkningsfullt.
Kulturnytt, NRK P2, 12. november 2004