Av Tarjei Skirbekk
Pax forlag har gitt ut den avdøde franske sosiologen Pierre Bourdieus siste forelesninger fra 2001 i boken ”Viten om viten og refleksivitet”.
Bourdieu er mest kjent for sitt sosiologiske verk Distinksjonen fra 1995. Forskjellige tilslørte former for makt står sentralt hos Bourdieu. Hans begreper som habitus, sosiale felt, symbolsk og kulturell kapital er blitt nøkkelbegreper langt utenfor samfunnsvitenskapen.
Viktig bok
Bourdieu har preget mange med sine kritiske betraktninger av både samfunn og egen fagtradisjon. Det er altså ingen hvem som helst det norske publikum her igjen – og trolig for siste gang – får presentert originaltekster fra. Noe har lært denne anmelderen at en ikke alltid trenger å være enig med Bourdieu, men at en alltid skal lytte til Bourdieu. Og det beviser han igjen med denne forelesningssamlingen.
Bourdieus prosjekt i denne boken er å finne en vei mellom ytterpunktene, mellom forestillingen om en ren vitenskap og den rene relativisme. Han ser objektivitet og sann viten det finnes grader av, og under gunstige betingelser kan vitenskapen rykke stadig nærmere, og oppnå en stadig mer universell eller mer objektiv viten.
Det er ingen enkel eller intuitivt lett tilgjengelig bok. Men det er en viktig bok. Ikke minst for en stadig mer lettvektet samfunnsvitenskap.
Kritisk modernist
Den siste delen av boken omhandler behovet for samfunnsvitenskapens refleksivitet eller selvanalyse. Et vesentlig poeng er at forskningen ikke bare er styrt av objektivitet og rasjonalitet, men at det er underlagt en rekke sosiale og samfunnsmessige betingelser som definerer og virker styrende for den vitenskapelige praksis.
Bourdieu påpeker altså som Max Weber har gjort, at ingen forskning er verdifri. Derfor kreves det av forskerne å ha en fortløpende selvkritisk posisjon. Dette gjør det mulig å orientere seg i et forskingsfelt – kritisk men samtidig på søken etter en sannhet. Vitenskap er en konstruksjon som ikke lar seg redusere til en konstruksjon av de sosiale betingelsene som har gjort den mulig. I en hermeneutisk vitenskapsteoretisk posisjon, vil Bourdieu redde samfunnsvitenskapene fra seg selv. Samfunnsvitenskapen er en sosial konstruksjon av sosiale konstruksjoner. Men Bourdieu holder hodet oppe og faller ikke ned i den sorte postmodernistiske gryten. Bourdieu er kritisk modernist om vi kan bruke et slikt begrep.
Ta vitenskapen tilbake
Bourdieus bærende idé i boken er at vitenskapens univers er truet. Den autonomi som vitenskapen hadde erobret i forhold til religiøse, politiske og økonomiske makter, er svekket. Ved selvkritisk tenkning på egne utlegninger, teori og praksis vil samfunnsvitenskapene kunne gjenvinne sin egen autoritet og troverdighet. Bourdieu appellerer til å heve samfunnsvitenskapene opp fra en hengemyr av ”fast thinkers”, ”oppdragsforskning” og ”liksomforskning”. Dette er et problem vi kjenner igjen fra Norge. Men som Bourdieu selv fremhever: For å ta vitenskapen tilbake, må vitenskapen og dets institusjoner selv ville det.
Bourdieu kommer åpenbart fra en fransk tradisjon, men nærmer seg ”den tyske” om vi kan bruke slike kategoriseringer: Han ønsker å knytte de tradisjonelt atskilte forskningstradisjonene empirisk og normativ sosiologi sammen. Og det er vel nettopp denne tilnærmingen som gjør at Bourdieu er interessant og vil forbli interessant for samfunnsvitenskapen og samfunnsdebatten: Han inkluderer og mener at små funn alltid må settes inn i store. Det må tenkes stort, sier Bourdieu, men han vil like fullt ikke å bygge egne store samfunnsvitenskaplige systemer – slik mange tyske samfunnsforskere har gjort.
God fagmat
Ved sitt forsøk på redde fornuften innenfor samfunnsvitenskapene, ønsker Bourdieu - for å si det veldig akademisk: Å reintrodusere de sosial betingelsene i den kantianske intersubjektiviteten og underbygge den. Dermed blir objektiviteten et intersubjektivt produkt avledet av det vitenskaplige feltet.
Det var Bourdieus eget ønske å gi ut disse forelesingene. Men et råd fra anmelders side ville ha vært å ha renskrevet teksten til et mer allment tilgjengelig språk og unngått en del overlappinger i tekstens tre deler. Det er også litt irriterende med mange innskutte forklaringer i teksten – av forfatteren selv.
Men uansett: Boken bør inn på universitetene og høgskolene. Selv om tekstene er forholdsvis komplekse og teoretiske, bør dette være god fagmat for akademisk skolerte mennesker.