Skuespiller Maria Bonnevie har ikke vært å se på filmlerretet på en god stund. Hun har nemlig prioritert morsrollen, det yngste barnet er kun tre måneder.
Men filmen Føniks, og rollen som en mamma som sliter psykisk og forsømmer sine egne barn på det groveste, måtte hun bare gjøre – selv om det gjorde virkelig vondt.
– Det var ikke morsomt. Dette er en mor som ikke klarer å håndtere sine egne demoner. Og du kan ikke forberede deg på det å se disse barna lide på denne måten og alt det de må bære. Det er så smertefullt, sier Bonnevie til NRK.
Inspirert av regissørens barndom
Vi møter Bonnevie sammen med regissør Camilla Strøm Henriksen. Filmen Føniks har vært regissør Henriksens hjertebarn i mange år, det tok 12 år fra idé til filmen nå er ferdig og premiereklar.
Og historien er i stor grad tatt fra regissørens egen barndom. Siden Maria Bonnevies rollefigur Astrid ikke evner å ta vare på sine egne barn, og i tillegg en dag plutselig forsvinner, er det 14-årige Jill som må ta vare både på seg selv og lillebroren på åtte.
– Jeg tror nok det er mye av meg i Jill. Den tunge byrden det er å bli voksen for tidlig, at man som barn har behov man ikke blir møtt på, er noe jeg har kjent på mye. Det har vært viktig å gi plass i filmen
– Hvordan er det å vokse opp under slike omstendigheter?
– Det er mye ensomhet. Det er en følelse av ansvar. Og den følelsen forsvinner ikke, selv når man blir voksen.
Mange barn som trenger å bli sett
Maria Bonnevie håper filmen gjør at publikum kjenner smerten i magen, og at den rører ved hjertene til folk. Og kanskje vil det igjen lede til både refleksjon og handling. For hun mener det er mange barn der ute som trenger å bli sett.
– Man kan se seg litt rundt, på hvordan barn har det. Du behøver ikke nødvendigvis å sette i gang så mye, eller et helt apparat, for å være til hjelp. Bare formidle at det er en voksen som ser barnet.
En føniks selv?
Føniks er en fugleskikkelse fra gresk mytologi og betyr oppstandelse. Og nettopp derfor har filmen fått sin tittel.
– Jeg ser på det som et bilde på barna, de er føniksen som reiser seg opp fra asken, sier regissør Henriksen.
– Kanskje er du en føniks selv også?
Spørsmålet utløser noen sekunders ettertenksomhet. Maria Bonnevie stryker regissøren på ryggen, kjærlig og støttende. Til slutt svarer Henriksen:
– Ja. Jeg er vel kanskje det.