Jan Kjærstad og den kunstige intelligensen

Hei!

Selv om det alle snakker om for tida er sensitivitetslesere og flikking på eldre bøker, velger jeg å starte med et annet hett tema, nemlig kunstig intelligens og litteratur.

Og så har jeg som mål å verve så mange som mulig til å lese prins Harrys selvbiografi.

Ukas dikt er ikke skrevet på papir, men på hud.

Hver måned hører jeg om et nytt dataprogram som er gjort tilgjengelig for allmuen. Nå kan maskinene designe bokomslag for oss, skrive skjønnlitterær tekster eller lese inn lydbøker ved hjelp av kunstig intelligens (KI).

Amazon opplever allerede at folk sender inn manus de har skrevet ved hjelp av tekstboten ChatGPT.

En frykt griper om seg: Hva vil skje med boka som vi kjenner den?

Blir skjønnlitterære forfattere overflødige innen fem år? Hva er et åndsverk i vår tid?

Jeg ber om en kaffeavtale med Jan Kjærstad. Han er den forfatteren i Norge som gjennom tiår har vært mest nysgjerrig på ny teknologi.

Kjærstad fyller 70 år neste uke, og nå tenker jeg at selv han må synes utviklingen har gått for langt.

– Du, nå skjer det veldig mye med ny teknologi og bøker, innleder jeg.

– Du, det har det gjort siden 80-tallet, parerer Jan Kjærstad stoisk.

Mens hans 10 år eldre kollega Dag Solstad har gått tilbake til å skrive med den mest primitive teknologien, nemlig blyant, følger Jan Kjærstad årvåkent med på utviklingen. Han har selvfølgelig for lengst testet det nye verktøyet for å skrive tekster, ChatGPT.

Jeg har med et avsnitt jeg har bestilt fra teksbot-en, der jeg har bedt den skrive et avsnitt i Jan Kjærstad-stil, med noen elementer fra romanen «Det store eventyret», der Norge er en tropisk øy.

Jeg er litt imponert over at ChatGPT faktisk har fått til noe som helst, selv om teksten er litt koko. Den prisvinnende forfatteren bare ler av det tafatte forsøket.

Han viser meg to fortellinger han selv har bestilt fra programmet. Den ene oppgaven fra Jan lyder: Skriv en krimhistorie med et originalt plot.

ChatGPT begynner: «Det var en mørk og stormfull aften i byen ...»

Vi ler. Jommen sa jeg originalt!

Kjærstad forklarer at dataprogrammet nærer seg av store mengder historier og har lært seg klisjeene av hva en fortelling skal være.

Krimhistorien som ChatGPT har skrevet for Kjærstad ligner på en Dan Brown-historie. Den byr på en mystisk frimurerlosje, en hemmelige kult og rituelle drap. Spennende i seg selv. Men det språklige nivået er ungdomsskolestil.

Kjærstad mener at kunstig intelligens kan brukes til å skrive formelromaner, fordi ChatGPT nettopp er opplært i formler. Men den vil aldri få til en menneskelig stemme. Og er det ikke den særegne stemmen vi søker i en god bok?

Jan forteller meg at han brukte dataprogrammer til å generere historier allerede tidlig på 80-tallet. I kulturprogrammet PAN på NRK i 1983, viste den unge forfatteren hvordan han jobbet med EDB til å eksperimentere med språk og fortellerform.

Kjærstad har angret bittert på at han stilte opp i det TV-programmet. Han brukte årevis på å forklare at han faktisk skrev bøkene selv, og ikke bare trykket på en knapp, så kom romanen ut av seg selv.

Bare det at Kjærstad var blant de første til å skrive skjønnlitteratur på PC, gjorde at han ble uglesett av forfatterkolleger. I dag kan han le sist og best når han ser forfatterspirer på kafébord hamre ut tekster på de nette små Mac-ene sine.

Jo mer vi snakker sammen, jo mer skjønner jeg hvordan Kjærstad bruker datateknologi. Grunnen til at han kastet seg over EDB på 80-tallet, var at han så dataspråk som nettopp et nytt språk.

Den unge forfatteren prøvde å anvende den digitale grammatikken i skrivingen sin. Han lot motiv gå i loop, og brukte permutasjoner til å styre handlingen i en roman. Meningen var ikke at leseren skal se permutasjonene, men oppleve en ny type fortelling, og kjenne det i magen.

Man sier at alle fortellinger i verden kan grupperes inn i noen få arketyper. Noen mener det finnes to (komedie og tragedie), andre mener det er syv, og noen så mange som 33. Eksempler på slike grunnfortellinger er askepotthistorien, reisen eller beseringen av udyret.

Kjærstad forholder seg til at det finnes tjue arketypiske fortellinger. Hans ambisiøse drøm: Å skrive fram den 21. typen grunnfortelling.

Jeg har alltid visst at Kjærstad er på jakt etter å skrive fram nye former for litteratur. Han har også lykkes i det. Det beviser priser og anerkjennelse i mange land. Men ikke alle har skjønt greia.

Da jeg studerte litteratur på universitetet, hadde vi akkurat fått e-post. Internett og smarttelefoner var et stykke unna. Jeg hadde ingen forutsetninger til å skjønne hvordan Kjærstad tenkte om litteratur og teknologi.

I PAN-programmet fra 1983 brukte den unge Kjærstad ordet «algoritmer» med den største selvfølgelighet. Først i det nye årtusenet er det ordet blitt en del av dagligtalen.

Etter kafépraten, tenker jeg at vi lesere først nå begynner å bli teknologisk erfarne nok til å forstå hva han drev med i de tidlige romanene sine. Jeg får lyst å gå tilbake til dem og se om jeg nå henger bedre med.

Jeg hadde selvfølgelig med en gratulasjon til jubilanten i anledning 70-års dagen, skrevet av ChatGPT. Nederst kan du se bursdagsbarnets reaksjon på hyllesten.

Ukas dikt

For første gang kommer Ukas dikt i form av en tatovering. Her om dagen delte nemlig komiker Martha Leivestad denne selfien på Instagram:

I høst var komikeren gjest i podkasten «Brenner deler dikt» og leste opp sitt favorittdikt av Jan Erik Vold, et meget kort dikt, men som hun har grått masse av. For Martha handlet det om kjærlighetssorg, men også om tapet av en venninne som ikke lever lenger.

Fra nå av forventer vi samme dedikasjon fra alle Hans Olav Brenners gjester. Det kommer til å bli tøft for Harald Eia, som valgte seg Terje Vigen. 😝

Har du allerede en poesitatovering, ønsker jeg meg selvsagt bilde av den!

Send til: siss.vik@nrk.no

Prins Harrys selvbiografi gir en åpenbaring

Jeg har lest Prins Harrys selvbiografi og prøver å overtale alle jeg møter til å lese den.

Mange svarer at de føler de har fått med seg det viktigste fra media, eller at det virker som om det er mange tøysesaker. En av dem handler for eksempel om da han fikk frostskader på sin todger.

De mange lekkasjene var med på å gi prinsens selvbiografi en vanvittig boost. «Spare» ble den mestselgende på førstedagssalg. Men lekkasjene var et tveegget sverd. Som vanlig ga mediene sin egen, harde spin på betroelsene: «Prins Harry skryter av hvor mange han har drept».

Når man faktisk leser boka «Spare», finner man en flengende kritikk av media og da særlig av britiske aviser. Uttrykket «å gå over lik for et godt bilde» er ikke metaforisk når man snakker om britisk paparazzi.

Hvor gjennomgripende media preger livet for de britiske kongelige, kan ingen begripe før de leser denne boka. En ting er hvor mye ren løgn de fabrikkerer. Det andre er hvordan de ulike aktørene på slottet spiller et spill med media der ofrene er deres egne familiemedlemmer.

Når Charles og Camilla føler de får for lite positiv oppmerksomhet, kan deres spinndoktor lekke noe dårlig om Harry og Meghan, slik Harry skildrer det.

Forholdet mellom det britiske kongehuset og media fremstår som et giftig avhengighetsforhold.

Jeg begriper ikke at «Spare» ikke har ført til en grunnleggende debatt om britiske medier. Det burde komme lovendringer som kan gjøre løgn straffbart og som kan begrense krenkelsen av de kongeliges private sfære.

En annen grunn til at jeg liker «Spare», er at det er en unik bok. Bare ett menneske i hele verden kunne skrevet akkurat denne fortellingen.

Samtidig er den britiske prinsens historie relevant for ting som skjer i de tre skandinaviske kongehusene for tiden.

For hvordan behandler man prinser og prinsesser som ikke er tronarvinger, som bare er «reserver»?

Harry viser hvor umulig det er for ham og Meghan å ha «vanlige» jobber og et «vanlig liv», selv om de ønsker det. Uansett hvor de flykter, ligger paparazzi i buskene og filmer med de enorme linsene sine, inn på kjøkken og soverom.

Etter prins Harrys bok tenker jeg nytt om Märtha Louise og Durek Verrett. Jeg har større forståelse for den tvetydige rollen som kongelig og ikke-kongelig, som også preger ektemakene deres.

Rollen som «reserve» gjør det vanskelig å finne et egnet levebrød, og psykologisk utfordrende å finne sin identitet, sin plass i familien og samfunnet.

Jeg er overrasket over at ingen store norske forlag har valgt å oversette «Spare». Kanskje tenkte de at publikum fikk nok Harry&Meghan med Netflix-dokumentaren. Men boka er drivende og velskrevet, sikkert takket den dyktige skyggeforfatteren J.R. Moehringer.

Jeg skjønner godt at Charles og William ikke er begeistret for lillebror Harrys valg om å være nådeløst åpen og ærlig om familien sin, inklusive farens daglige hodestående i boksershorts.

(Vær så god for dét bildet i hodet ditt.)

Men at det var livsnødvendig for Harry å få fortalt sin historie i egne ord, det står klinkende klart. Å leve et liv der andres løgn dominerer fortellingen om deg, kan drive et menneske til galskap.

Nå kommer «Spare» faktisk ut på norsk i april på det lille forlaget Kristoffersen publishing, med tittelen «I skyggen». Kanskje det vil anspore til en debatt om media og kongehus og reservens rolle.

Ukas sitat

Det føles som at vi hver dag har våknet til en ny sak og tilhørende kommentarfelt om kjente verk som er blitt omskrevet for nyutgivelser.

Det gjelder både tegneserier (Donald og Dilbert), barnebøker (Roald Dahl) og spionromaner (James Bond). Jeg blir helt matt og orker ikke mene noe mer akkurat nå.

Dette sitatet fra Roald Dahl får tale for seg, tatt fra en samtale han hadde med maleren Francis Bacon i 1982:

Imponerende lesekonsum

Dette er Jonas Bakken og kongepuddelen Basse. Jonas er 21 år, fra Ski, og i fjor leste han 116(!) norske romaner, ferske og gamle.

Jonas er det yngste medlemmet i årets jury i Lytternes romanpris. Han studerer Bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Oslo Met, og kanskje det forklarer storkonsumet av norsk litteratur.

Uansett: En ung mann som leser over 100 bøker i året, det rører et gammelt bokormhjerte. Enig?

Jeg er spent på hva som blir hans favoritt blant de seks nominerte romanene.

Her kan du se resten av juryen, kanskje finner du noen bekjente?

Sveip til høyre for å se alle.

Nå skriver vi mars, og det begynner å haste om man skal få lest (innpå) de nominerte. Jeg skal ta et skippertak i helgen og passe på at jeg har lest minst 50 sider fra hver bok.

Fra 13. mars er det sending hver dag fra kl. 13:00 på P2 og når du vil i NRK Radio-appen.

Hvis du er i hovedstaden lørdag 18. mars, er du hjertelig velkommen til finalen i Store studio fra kl. 12:30. Sendingen starter klokka 13:03.

En titt fremover

Mandag denne uka spiste jeg middag med en av Russlands nobel-kandidater i litteratur og med Russlands svar på Bob Dylan, som begge nå bor i eksil. Både på bokbad og konser var det møtt opp mange norsk-russere, og det var rørende og trist å snakke med dem om hjemlandet som virker stadig fjernere å vende tilbake til.

Jeg jobber med en sak om dette, hold øye med nrk.no.

I neste Bokbrev møter du vinneren av Romanprisen. Da har også Vesaas' debutantpris blitt kåret, og så får vi se hva litteratur-Norge har å by på de neste 14 dagene.

Vel, nå titter sola fram og jeg må ut og suge opp litt D-vitamin. Vi snakkes!

Se ChatGPTs gratulasjon:

Kommentér

Hva synes du om at prins Harry skriver så ærlig om det britiske kongehuset i sin selvbiografi? Har du tenkt å lese den?