Å leve en drøm

Manifestering av ”The American Dream”

Selvbiografien til den amerikanske presidentkandidaten Barack Hussein Obama fra 1995 har kommet ut en i strålende norsk oversettelse av Anne Arneberg.

Og det er ikke tilfeldig at Damm forlag har valgt å gi ut ”Dreams from my father”, eller ”Å leve en drøm” som boken mer treffende heter på norsk.

Boken er godt skrevet, interessant og ikke minst svært tidsaktuell. Selvbiografien står minst like godt i dag, som da den kom ut for 13 år siden.

Fascinerende lesning

Den gir et ærlig bilde av en ung manns kamp for egen identitet og posisjon i det amerikanske samfunn. Det er fascinerende lesning når vi vet hvor Obama er i dag.

At en som utvilsomt har intellektet, men ikke de gitte forutsetningene for å komme høyt i det amerikanske samfunn nå fremstår som en av samtidens mest tiltrekkende politikere er imponerende.

Barack Obama har gjennom sitt liv og virke utvilsomt levd ut den amerikanske drøm. Han fremstår som et forbilde. Ikke bare for afro-amerikanere ved å være den eneste svarte amerikanske senator og den første svarte presidentkandidaten med en reell sjanse. Men også en inspirasjon for de mange lett apatisk og kyniske borgerne av vår samtid gjennom sitt intellekt og sin erfaringshorisont.

Kamp for identitet

Boken som er på 410 sider er delt i tre: Oppvekst, hans tid som grasrotaktivist i Chicago og om hans reise til familien i Kenya. Oppvekstkapitelet er det mest interessante og gir et godt bilde av en ung mann under forming. Tiden i Chicago og reisen til Kenya er også gode, men de kan virke unødig lange.

Obama har skrevet et nytt forord til den engelske nyutgivelsen som kom i 2004. Et forord som viser en mann som har modnet – men som fortsatt står støtt på det grunnlag han har fundert seg selv på.

En kan selvsagt spørre seg om det ikke er litt pretensiøst å skrive en selvbiografi i en alder av 33 år (34 da boken kom ut).

Men Barack Obama ble oppfordret av sitt amerikanske forlag å skrive boken da han ble den første svarte presidenten for det prestisjefylte ”Harvard Law Review.” Han tok utfordringen på alvor, og brukte 3 år på å skrive biografien.

Og Obama leverte en biografi som beskriver livsløpet sitt fra tidlig barnsbein av og frem til han drev egen advokatpraksis. Han forteller en historie om en som leter etter eget ståsted, etter egen identitet.

Det er en historie om en gutt som søker, om en unge mann som lærer og om en mann som tilslutt erkjenner. Boken er en selvbiografisk ”identitetsreise”. En reise som bringer ham fra Hawaii, til Indonesia og collegetid i California, videre til studier i New York, ”communitywork” i Chicago og til Kenya for å forsone seg med sine afrikanske røtter.

Om å være annerledes

Moren var bare 20 år da Barack Obama ble født i 1961. Ekteskapet med faren, Barack Obama sr., varte bare et par år. Faren reiste tilbake til Kenya. Obama jr var 10 år da han traff faren igjen. Dette var også siste gang de møtes.

Fraværet av faren preget åpenbart Obamas oppvekst. Selv om han følte ”ingen sorg” da faren døde noen år senere, dominerer faren og hans bakgrunn som personlig ledertråd for Obama i boken.

Noen år etter skilsmissen, gifter moren seg på nytt og de drar til Indonesia. Her bor de i flere år og Obama går på både muslimsk og katolsk skole. 10-år reiser han tilbake til Hawaii for å bo med besteforeldre og gå på amerikansk skole. Men her følte han seg på siden.

En tilknytning til det afroamerikanske miljøet ble naturlig for ham. Og Obama oppsøker konsekvens svarte miljøer i selvbiografien – både på skolen, i studietid og i yrkeskarriere. Han gifter seg også med en svart kvinne.

Underliggende sinne

Men som halvt hvit og halvt svart var han, som han selv skriver, alltid en potensiell mistenkt hos de svarte. ”Jeg var tross alt annerledes”. Og betegnende for hele bokens søken ”jeg visste ikke hvem jeg egentlig var.”

Vi leser om en usikker gutt som begynner å røyke, drikke og røyke hasj, men som likevel kommer gjennom skolen og videre til college i California. Obama har et sterkt intellekt og klarer seg bra på studiene. Han er levende opptatt av litteratur, historie og samfunnsforståelse for afro-amerikanere. Han leser marxistisk teori, nykolonialisme og Malcolm X. Hele tiden på søken. Og hele tiden en underliggende aggresjon over manglende innpass i det amerikanske samfunn.

Og denne underliggende aggresjonen og sinne er selve tråden i boken.

Fra introvert til ekstrovert

Under studietiden får han øynene opp for at hans egen smerte ikke alltid handler om han selv. ”Men om de som trenger deg”, som en studievenninne sa etter en av hans første taler. Han innser at han har vært for ”innkapslet i min egen følelse av urett.” Obamas engasjement og personlige søken, flyttes nå utover.

Han beveger seg fra en ensidig kobling til rase: ”Identiteten min hadde kanskje et slags utgangspunkt i den rasemessige tilhørigheten min, men den skulle, kunne ikke, ende der også.”

Hans søken blir til et utvidet samfunnsengasjement. Han så en ”jevn nedbrytning av samfunnet”. Selv blant de som ”klarer seg”, merker han uro, folk føler ”personlig fremgang og kollektiv tilbakegang.” I Chicago opplever han desillusjon og apati.

Han skriver at ”mange hadde sluttet å håpe på at politikk faktisk kunne forbedre livet deres.” Tiden i Chicago som grasrotaktivist former han som politisk menneske. Obama utvikler en politisk nese som han utvilsomt har tatt med seg videre.

”Change” og ”Hope”

Obamas selvbiografi er om hans egen leting etter fotfeste, etter sammenheng og om hvordan han finner sin egen fundering. Obama viser hvordan han klarer å få en retning på sitt eget sinne.

Et sinne som ikke er negativt. Men som blir en kraft, en kraft til ”change” – endring.

Og da har vi trukket bokens tidshorisont lengre – helt frem til Obamas valgkamp i dag. En valgkamp som sirkulerer rundt nettopp begrepet ”change”. Dette ”change” kombinerer han med det han lærte fra svarte menigheter i Chicago – nemlig menneskets grunnleggende behov for håp. Dermed har vi den retoriske planken til Obama: ”Change” og ”Hope”.

Dette er retorikk som kan virke overfladisk. Men ”change” og ”hope” er ikke overfladisk. Og det er det vi skjønner etter å lest selvbiografien. Obamas politisk budskap om endring og håp har en dyp forankring hos ham selv og en sterk politisk klangbunn.

Obama fremstår med troverdighet når han proklamerer sitt budskapet. Hans egen søken, hans egne erfaringer og hans egen etnisk tilknytning gjør at han materialiserer nettopp ”change” og ”hope”. Han har ”levd en drøm” – som boken heter – ved å ha løftet seg selv opp til den politiske elitedivisjon i USA.

Blir ikke President

Men han blir dessverre ikke USAs neste president. Han er for liberal. Han har for broket bakgrunn. Og han er ikke frelst. Tidligere hasjrøyker og ikke dedikert kristen er en dårlig kombinasjon i det dype Amerika. I tillegg har han trolig for lite maktpolitisk erfaring.

Men uansett. Barack Obamas selvbiografi ”Å leve en drøm” er sterk. Boken bør leses av alle som er interessert i politikk generelt og i amerikansk politikk spesielt. Og den bør leses nå.