Tradisjonelt er advent en kristen ventetid. Men om religionen er borte, står noe av julens budskap tilbake: Ønsket om kjærlighet, vennskap og fred.
En tid for mirakler og mysterier
Adventsbøker med 24 kapitler er etter hvert blitt en egen sjanger, akkurat som Barne-TV-seriene er det.
Desember er en tid for forventning og for ettertanke. Noen insisterer på at det fortsatt finnes mysterier i verden – og at de nettopp utfolder seg på årets mørkeste tid.
I fjor fant Maja Lunde og illustratøren Lisa Aisatos «Snøsøsteren» mange lesere. I år er det flere ambisiøse adventsbøker på markedet. Felles for de fire adventsbøkene vi anmelder, er lengselen etter en familie.
«Det helt sanne juleeventyret om kentauren som ville hjem»
av Mats Strandberg og Sofia Falkenhem (ill.) Oversatt av Nina Aspen.
Å komme hjem til jul er et klassisk trekk i tradisjonelle julefortellinger. Det er tema også i denne boken, som ellers nettopp leker seg med å bryte med det tradisjonelle. For Ken Taur, den lille kentauren som er blitt fanget og har måttet vise kunster på sirkus til han endelig klarer å rømme, vil hjem til jul. Og hjem, det er Nordpolen, der også Julenissen bor.
På sin vei nordover møter han velkjente eventyrfigurer. Men historien de forteller er diametralt annerledes enn den vi er blitt fortalt. Tornerose vil slett ikke bli reddet, hun bruker den store hekken som beskyttelse mot den innpåslitne prinsen som kysser sovende piker. Rødhette har alltid misforstått Ulven, han var egentlig Bestemors beste venn.
Dette er en morsom og spennende adventsbok for de aller minste, som også gir bonus til den voksne som leser. Den bygger på gjenkjennelse, men snur opp ned på våre forventninger.
Illustrasjonene er hakket for søte for min smak, der både kentauren og prinsessen titter mot oss med store dådyrøyne. Fortellingen hadde stått seg på en strammere dramaturgi, men språket (i Nina Aspens oversettelse) er spenstig. Forfatterens gode budskap er at familie er viktig. Sammen er vi sterke!
Et pluss er mangfoldet historien utstråler: At ulven liker å kle seg i kjoler, er helt normalt. Det samme er familiemedlemmer med ulik fargetone i huden.
«Jul på Bukken hotell»
av Christian Wiik Gjerde og Ingrid Dos Santos (ill.)
Fredrik og foreldrene tar inn på Bukken hotell i desember siden huset deres er invadert av mus. Fredrik har juleferie fra kostskolen i Sveits, dit foreldrene hans har sendt ham for at han skal lære å bli dannet. Fredriks far er blitt ordfører i den lille byen, og både han og moren er opptatt av å klatre på den sosiale rangstigen.
På Bukken hotell styrer nissene, men det er bare Fredrik som vet at de er nisser. Nå står hele julefeiringen i fare, fordi en frafallen nisse truer med å ta over byen. Han hater jul, vennskap og glede. Når så Fredriks far heller ikke liker julen, og avlyser julefester i byen, blir det virkelig fare på ferde.
Denne historien er lettlest og underholdende skrevet, men kunne med hell vært strammet inn. At en ond skikkelse vil ta over eller forpurre julen er ikke spesielt originalt. Når Fredriks foreldre i tillegg blir pappfigurer, savner jeg virkelige folk med virkelige følelser. Rammene er uklare, og nissenes magiske evner kommer litt for beleilig inn når det trengs. Julefeiring blir det til slutt, når ingen lenger er ensomme.
Ingrid Dos Santos' illustrasjoner bidrar ikke til å gi ekstra liv til skikkelsene. Et hederlig unntak er den ondskapsfulle nissen Krampus, men hvorfor er han blitt en bukk?
Et pluss er beskrivelsene av den friske nissejenta Fryd. Hun blir en egen personlighet.
«Klokkerens evangelium»
av Gaute Heivoll og Børge Bredenbekk (ill.)
Jeg liker sort-hvitt-tegningene til Børge Bredenbekk. De har noe sorgtungt og gammelmodig over seg, akkurat som Heivolls fortelling har.
Sju år gamle Bendik har mistet faren sin. Han sørger over ham og over at den gamle kirken der faren jobbet som klokker, skal rives.
En dag like før jul, går Bendik gjennom isen på et frossent tjern i skogen. Vips er han på vei til en annen bygd, som ligner foruroligende på hans egen, men som likevel er helt annerledes. Der står den gamle kirken og ringer inn til jul, og der er, forunderlig nok, Bendiks far som har ventet på ham.
Gaute Heivoll er en stødig forfatter. Han skriver skikkelig om komplekse følelser og har et vart blikk for naturen. Her åpner han opp for undring over liv og død, over hva som finnes i grenselandet mellom himmel og jord. Han skriver seg opp mot en tradisjon fra Draumkvedet, og spiller også på Prøysens eventyr om Snekker Andersen i bokens aller siste setning.
Jeg synes nok Heivoll blir vel svulstig når han beskriver hvor stusselig og fattigslig det er hjemme, og hvor overveldende gnistrende alt er i den andre verdenen.
Et pluss er at det ikke står noe i teksten om at Bendik drukner. Det er bare i bildene vi ser ham gå gjennom isen. Slik kan vi trekke våre egne konklusjoner om hvorvidt fortellingen omfavner Bendiks drømmer, eller et mystisk opphold i det hinsidige.
«Snøfall»
av Hilde Hagerup, Hanne Hagerup og Ane Gustavsson (ill.)
Lille Selma har ingen familie. Hun bor hos Ruth, en streng nabo som skulle ta seg av henne og hunden Casper i en overgangsperiode etter at Selmas foreldre døde. Nå ser det ut som om Selma endelig skal komme til en fosterfamilie. Men hva om hun ikke kan ta med seg Casper? Selma rømmer. Det Ruth ikke vet, er at hun kommer til Snøfall, en parallell verden der nissene bor. Det viser seg at selveste julenissen er Selmas bestefar.
Men en dag er han borte. En humørløs mann ved navn Winter påstår at han er den nye lærlingen. Hvordan skal det gå?
Det er vel ingen overraskelse at det ender bra, også med den tilknappede Ruth som endelig klarer å fortelle hvor glad hun er i Selma.
Mange vil kjenne igjen historien fra TV-serien «Snøfall», som NRK viste i 2016. Boken kan fint leses uavhengig av om man har sett TV-serien eller ei. Illustrasjonene gir likevel en pekepinn om det universet som allerede ble skapt i manges hoder i TV-produksjonen.
Også her handler det om å redde julen og å finne en familie. Selma finner julenissen, men viktigst av alt: Hun finner Ruth.
Humoren og ablegøyene er et pluss i denne boken. Det samme er fortellerstemmen til den veslevoksne Håkon, Selmas nabo.
Og dessuten, som et blaff fra bibelhistorien: tilgivelse. Den slemme Winter får ingen straff, men derimot en hyggelig oppgave som gjør at han vokser og trives som menneske.
Gode fortellinger
Alle de fire bøkene her er gode fortellinger, noen med mer humor enn andre, og alle med et viktig budskap om at vennskap og familie er det som betyr noe. Familie i betydningen av noen som er glad i deg og som du kan være glad i, uavhengig om det er dreier seg om kjernefamilie eller ei.
Å lese slike bøker sammen er kanskje ikke det verste man kan gjøre før jul.
