Han er en helt alminnelig mann, Arne Sjølingstad, jeg-fortelleren i Bjørn Arild Erslands roman «Store hendelser i liten skala».
Han er nærmest usynlig, i alle fall gjør han ikke så mye ut av jobben som bibliotekar ved fylkesbiblioteket. En brosjyre for biblioteket og et forsøk med arbeidsplassbibliotek ute i forskjellige bedrifter er hans store prosjekter i løpet av en 30 år lang arbeidskarriere. Ellers er innsamling av statistikk hans gebet.
I dag skal han takkes av, ikke helt frivillig, som AFP-pensjonist. Det er biblioteksjefen som har søkt for ham, puffet ham i denne retningen. Selv har han håp om å få gehør for nye, store prosjekter som frilanser. Arbeidsledig tror han ikke han skal bli.
Hvordan innse at ingen har bruk for deg lenger? I Bjørn Arild Erslands roman er jeg-fortelleren Arne den siste til å innse at han er blitt overflødig.
Ubehag
Bjørn Arild Ersland har skrevet et trettitalls barne- og ungdomsbøker, både skjønnlitteratur og sakprosa. Han har spesielt vært opptatt av kystkultur – i de senere bøkene beveger han seg inn i et ubehagelig landskap der angst, redsel og død tematiseres, uten at bøkene presenterer en løsning eller en forventet lykkelig slutt. Det ligger et alvor i de nyeste bøkene hans som skaper uro hos unge lesere.
Urolig kan man føle seg som spion inn i Arnes hode også. Teori og praksis samsvarer nemlig ikke helt i livet til Arne.
Han holder krampaktig fast på at han på ingen måte er en slagen mann, selv om det vel er det han er. Han fremstår ikke så ulikt Harald Eias «Thomas André-figur», som standhaftig overbeviser seg selv og TV-seerne om at det slett ikke gjør noe at ingen kommer på festene hans.
Selvinnsikten til Arne er det så som så med. Det gjelder også i forholdet til kona Ingrid, som akkurat har kjøpt seg en liten leilighet i København, der datteren studerer. Det er moren som tilbringer tid med datteren, Arne blir i stadig større grad spilt ut over sidelinjen.
Øynene som ser
Det er Arne som fører ordet gjennom hele boken. Setningene er korte, optimistisk registrerende, her er få underordnede setninger og motforestillinger. Likevel tyter misforholdet mellom Arnes engasjement og omgivelsenes mangel på entusiasme frem.
På avskjedsdagen er Arne den eneste som har kledd seg i dress. Når lunsjen er over, går alle de andre i avdelingsmøte. Arne lunter tilbake til sitt tomme kontor og venter på at kona skal hente ham og pappkassene med bilen.
Ersland er treffsikker i beskrivelsene av små scener, brokker av dialoger som underbygger ubehaget. Blikket er Arnes. Men det er jo egentlig Bjørn Arild Erslands. Han greier å få oss til å se Arne utenfra, med kollegenes og konas øyne. Det blir både komisk og dørgende tragisk.
I løpet av romanens snaue 200 sider formidles tilbakeblikk på Arnes liv, ikke minst hans arbeidsliv, der han ikke uten en viss snusfornuft karakteriserer seg selv som en regional utviklingsaktør.
Drøm og virkelighet
Arne har en drøm. Han skriver dikt. Og han tenker store tanker om naturen, om kommunikasjon, om livet. Om prosjektene kan synes hinsides enhver realisering, er det lett å få sympati med drømmen og troen på at drømmen skal gå i oppfyllelse.
Finnes det en årsak til Arnes asynkronitet i forhold til omgivelsene? Er han bare en av mange snålinger, en umiddelbar og kanskje litt troskyldig fyr som gjerne fordyper seg i sære prosjekter? Vil han miste grepet nå?
Slutten gir ikke noe entydig svar. En ikke bearbeidet sorg over et tapt barn skinner underhånden gjennom. Livet har hatt sine utfordringer. Arne er kanskje nær ved å ta et valg.
«Store hendelser i liten skala» er en liten roman om livets største ting. Den gjør seg ikke større enn den er, den er enkel, pløyer ikke nytt land. Den er heller tilforlatelig, nærmest beskjedent understreker den vesentlige verdier: Å bli sett, å bli verdsatt som arbeidstaker, å ha noen å dele entusiasmen sin med.
Som debut betraktet er boken et nydelig stykke arbeid.
Fra en som setter pris på Bjørn Arild Erslands barnebøker er det også lett å si: Skriv nå for all del mer for voksne!
