Hopp til innhold

Sjenanse i offentlighetens tidsalder

Sceneskrekk kan det komme morsomme forviklinger ut av! Mange barn vil kjenne seg igjen i Torun Lians fremstilling i «Reserveprinsesse Andersen», som har fått Brageprisen 2015 for Årets beste barnebok.

Torun Lian

Torun Lian er en dreven forteller. NRKs anmelder liker best hovedpersonens skrekk for å bli synliggjort offentlig og tror mange vil kjenne seg igjen i hovedpersonen Alice.

Foto: Kjell Vesje / NRK

Forsiden av «Reserveprinsesse Andersen» er ubetalelig. Den er signert Øyvind Torseter, som snart må være grossist i litterære priser. I fjor fikk han Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok for «Brune», som han skapte sammen med forfatteren Håkon Øvreås.

Torun Lian og Øyvind Torseter: Reserveprinsesse Andersen

På Øyvind Torseters omslag er det ikke vanskelig å se at denne reseveprinsessen, med krone på snei og en kjole som er altfor stor, helst skulle vært et helt annet sted.

Foto: Aschehoug forlag

Også i samarbeidet med Torun Lian hever hans illustrasjoner utgivelsen; fra den forsiktige starten, med den pinglete jentungen som utålmodig kikker ut av vinduet der hun venter på kameraten Iver, til den store finalen, med ballonger og baluba, der en sliten, men tross alt lykkelig prinsesse med bare tær har en blid og stolt Iver ved sin side.

Syk av skrekk

Alice Andersen er sjenert. Det verste hun vet er oppmerksomhet. Derfor er hun lykkelig over å skulle være hestens bakben på skoleavslutningen. Ingen foreldre vil se det er henne. Bare tanken på å bukke etter forestillingen gjør Alice kald og varm, for ikke å snakke om vissheten om at de skal servere kake til de voksne etterpå, helst med et smil om munnen.

At Alice har fått i oppdrag å lære seg hoverollen til «Prinsessen som ingen kunne målbinde» som stand-in for Helene, tar hun ikke så tungt. Den skjønne Helene er jo aldri syk og snakker ikke om annet enn hovedrollen hun skal spille.

Sitrende spenning

Så går det likevel som Alice frykter og som vi lesere har skjønt lenge (Det står dessuten på baksiden av boken). Alice må bli prinsesse! Men vil hun klare det? Kommer hun til å ødelegge hele forestillingen eller løpe og gjemme seg? Spenningen holdes til det siste, og sympatisk nok, i alle fall for en voksen leser, blir det en happy ending med modifikasjoner. Med så mye engstelse skulle det en Hollywood-film til om Alice briljerte i prinsesserollen. Hun gjennomfører på sitt vis, og det er godt nok.

Torun Lian er en dreven forteller. Fra sitt arbeid med film vet vi at hun har sans for scener og dramaturgi. Likevel synes jeg Alices tanker og skrekk for å bli synliggjort offentlig er det beste ved romanen. Her vil sikkert mange kjenne seg igjen, i en tid da selvfremstilling både på skole og i sosiale medier nærmest er blitt et folkekrav.

Gode observasjoner

Alice har også en svært voksen oppfatning om morens mentale tilstedeværelse:

Moren til Alice tenker ofte på andre ting fordi hun har så mye å tenke på. Hun må skynde seg fra den ene tanken til den neste for å få tenkt litt på alt og ikke glemme noe.

Torun Lian / Reserveprinsesse Andersen (s.6)

Problematiserende om vennskap og selvtillit

«Reserveprinsesse Andersen» er en underholdende bok om sjenanse, forventninger, om vennskap og selvtillit. Det er en roman som oppfordrer barn til å være seg selv og ikke la seg presse inn i et konformitetens mønster. Det liker jeg godt.

Da liker jeg dårligere at Alice bruker morens avlagte briller som en mulighet til å sno seg unna prinsesserollen. Hun har nemlig aldri sett en prinsesse med briller og tenker at det må være en god idé å bli plutselig svaksynt. Inntil hun brått blir redd for å miste kompisen sin: "Iver vil ikke ha en venn med briller", tenker Alice. (s 61)

Hvorfor stigmatisere barn som bruker briller nok en gang? Greit nok at den plutselige svaksyntheten produserer pinlige situasjoner, men med litt større oppfinnsomhet kunne de kanskje vært skapt med andre midler?

«Reserveprinsesse Andersen» er andre bok om Alice. Om hun ikke liker oppmerksomhet, er hun tøff på sitt eget vis, med sterk vilje og stor integritet. Det spørs om ikke Torun Lian og Øyvind Torseter må gi oss flere fortellinger om henne.

Kulturstrøm

  • Gyldendalprisen til Hanne Ørstavik

    «En av Norges mest markante og særpregede forfattere», heter det om vinneren av Gyldendalprisen for 2023, Hanne Ørstavik.

    Dermed kan Ørstavik føye enda en gjev litterær pris til en liste som fra før av omfatter Brageprisen, Sultprisen, P2-lytternes romanpris, Amalie Skram-prisen, Oktoberprisen, Doblougprisen og Aschehougprisen.

    Gyldendalprisen er på hele en halv million kroner og deles ut annethvert år til «et særlig betydelig forfatterskap uavhengig av hvilket forlag forfatteren er tilknyttet».

    Hanne Ørstavik utgir bøkene sine på Oktober forlag, har skrevet til sammen 14 romaner, senest fjorårets «Bli hos meg», og er oversatt til 30 språk.

    Hanne Ørstavik, Gyldendalprisen
    Foto: Forlaget Oktober