- FORFATTER: Tiril Broch Aakre
- TITTEL: «Fjällräven gul»
- FORLAG: Flamme Forlag
Petter Northug spiller en liten, men symboltung rolle i Tiril Broch Aakres nye roman. «Fjällräven gul» blir presentert som en «coming-of-age-roman» fra forlagets side, skal vi tolke det som en oppvekstroman? En dannelsesroman? En ungdomsroman?
Ung jeg-forteller
Jeg-fortelleren er Sjur, 18 år, han har overlevd en bilulykke der alle ungdommene i bilen var beruset, også sjåføren. En av dem døde. Sjåføren sitter i rullestol. Sjur er stivnet i sorg. Og skyldfølelse.
En av de andre kameratene spiller TV-overføringen av en gråtende Petter Northug som innrømmer å ha kjørt i fylla og stukket av fra sin skadde kamerat om igjen og om gjen. Petter, skihelten, den selvsikre. Hvordan kunne han havne der? Og kan han reise seg igjen?
Også Sjur kan reise seg igjen, skal det vise seg. Han får til og med et håndtrykk og en oppfordring om ikke å gi opp av selveste Petter. Det blir rent magisk.
Å finne seg selv
Aslak Gurholt (Yokoland) har ansvaret for det fargesterke omslaget. Helsvarte mellomtider skaper brudd i fortellingen, som beveger seg frem og tilbake i tid.
På mange måter er dette en klassisk ungdomsroman: Ung gutt møter livets harde realiteter. Ung gutt kan gå til grunne eller finne sin egen vei videre. Ung gutt reiser seg og tar – kanskje til og med styrket – fatt på resten av livet.
Som i mye skjønnlitteratur for unge lesere er det ikke greit hjemme heller. Far er fraværende, stefar slår, familien skylder penger. Det er mange utfordringer for et ungt menneske. Når Sjur, for å bøte på skyldfølelsen, til og med blir en slags kurér med den gule fjellreven-sekken fylt av forbudte stoffer, blinker «overkill» som et fareskilt på min netthinne.
Språkbevisst
Når dette er sagt:
Tiril Broch Aakre har en sans for språk som gjør tekstene hennes nødvendige å lese. Det har hun bevist både i debutromanen «Redd barna», som hun fikk Ungdommens kritikerpris for i fjor, og i den fine oversettelsen av Jenny Offills roman «Avdeling for grublerier» som kom tidligere i høst.
I «Fjällräven gul» kan Sjurs inderlige, men også naive unggutt-stemme for eksempel lyde sånn:
Tiril Broch Aakre finner ofte de rette orda. Sjur snakker et muntlig, upolert østnorsk – man kan spørre seg hvorfor enhver ungdom nødvendigvis må strø om seg med a-endelser – og bruker overraskende gjenkjennelige bilder fra hverdagslivet når han beskriver følelsene sine. Når mobiltelefonen til venninnen som døde, som Sjur har tatt vare på, plutselig ringer, utløser lyden en eksplosjon av isbiter i kroppen.
Pedagogiske referanser
Broch Aakre fletter inn litterære referanser og gir allerede eksisterende kunstverk plass i teksten. Det er som om hun vil vise at litteratur og kunst betyr noe, litteraturen har konsekvenser. Tanker andre har tenkt før oss blir relevante i vårt liv, her og nå.
Det er en tankegang jeg liker. Vigdis Hjorth gjør noe av det samme. Hun har tidligere skrevet både Solstad- og Hamsun-verk inn i romanene sine. I «Arv og miljø» er Ibsen sterkt til stede, likeledes performancekunstneren Marina Abramovic.
Det som hos Hjorth er subtilt, føles mer pedagogisk hos Broch Aakre. Peer Gynt er skolepensum, hva passer bedre enn å trekke paralleller mellom løgneren og drømmeren Peer og Sjur, der han bakser mellom forstillelse og håp? Olav H. Hauges «Det er den draumen» er et vakkert dikt, men blir det litt forterpet – når det utlegges som mulighet om det vakre – i det uendelige?
For mye av det gode?
«Fjällräven gul» oppleves både som viktig og velkomponert. For meg ble den likevel for tettpakket. Romanen er som en bokhylle der det er presset inn litt for mange bøker. Hver for seg er de verdifull litteratur, men stablet sammen truer de nærmest hele hylla med å rase sammen.
- Les:
Flere anmeldelser fra NRK
«Eg er eg er eg er» av Ruth Lillegraven: «En diktsamling for barn. Og som god litteratur er det en bok også for oss som har vært barn, men som ikke er det lenger.»
«Sjakken eller livet» av Atle Grønn: «I sin utmerkete sjakkbok «Sjakken eller livet» fremhever Atle Grønn det menneskelige elementet i spillet.»
«Kan Doktor Proktor redde jula?» av Jo Nesbø: «Et Donald-blad kan godt ha juletema, men en hel roman? Jo Nesbø feier tvilen til side. Han er tilbake i godt slag i den femte boken om Doktor Proktor.»
