Forfatterne, tidligere biskop Andreas Aarflot og jurist John Egil Bergem ønsker, som de sier: ”Å tegne en fullstendig modell av det kirkelige lovverk som må til ved en overgang til en selvstendig folkekirke.”
Utgangspunktet for forfatterne er at Den norske Kirkes dager som statskirke er talte. Det er vanskelig, i følge forfatterne, å forsvare et statlig hegemoni i livssynsmarkedet. Boken prøver å trekke noen teologiske, historiske og juridiske refleksjoner. Og den ender opp med et forslag til nye lover og regler for en selvstendig evangelisk-luthersk kirke.
Skrevet med tyngde
Andreas Aarflot er ingen hvem som helst i norsk offentlighet generelt og i norsk religionsliv spesielt. Som tidligere biskop i 22 år og øverste leder – preses – i Den norske kirke i 21 år – har Aarflot stor tyngde.
De kapittelene som han har skrevet viser et godt overblikk og en god kjennskap til de luthersk-evangeliske kirkene i Nord-Europa og deres historiske utvikling fra reformasjonen og frem til i dag. Bergems kapitler er mer en juridisk oppsummering av det Aarflot har argumentert for.
"Folkekirke" uten overstyring
Forfatterne vil ta vare på hovedstrukturene i dagens kirkelige organisasjon. Og de vil ta vare på det de kaller for "folkekirken". Alle skal fortsatt bli fullverdige medlemmer i kirken ved dåp. Kort sagt: Kirken skal være som i dag. Men uten statlig overstyre.
Kirken skal, som de sier "ta vare på folkelige bånd, tilhørighet til kirken og retten til å bli inkludert i dets omsorg og tjeneste". Men forfatterne drøfter ikke i nevneverdig grad de økonomiske båndene. Kun mellom linjene er det tydelig at overføringene skal være som i dag.
Aarflot viser til finske og svenske forbilder hvor det ikke lenger er rom for bevisst politisk styring av for eksempel bispeutnevnelsene. Aarflot knytter seg til det kan kaller for "reformbevegelsen". Men det kommer ikke frem hva denne bevegelsen har stått for av såkalte "reformer" i kirken.
Menneskerettigheter og religion
Forfatterne argumenterer primært prinsipielt. De bruker en argumentasjon som ligger tett på den som ateistene også bruker: Vi lever i et multikultisamfunn og menneskerettighetene skal sikre fri religionsutøvelse. Forfatterne mener det er uholdbart ut fra religionsfrihetstenkning at noen kirkesamfunn fortsatt skal være underlagt statlig kontroll.
Men er ikke menneskerettighetene kanskje det nærmeste vi har kommet en internasjonal sekulær konvensjon! Og menneskerettighetene er ikke hogd i stein. De er politiske og dermed elastiske og utviklende.
Ideologisk tvang
I sin argumentasjon mot at påførte "demokratiske representasjonsprinsipper" skal gjelde i kirken, viser han blant annet til at den demokratiske velferdsstaten i virkeligheten er styrt av en rekke ikke-parlamentariske faktorer som for eksempel markedskrefter.
Og han mener at det moderne statsbilde med sin styringsiver i rettighets- og likhetsprinsippet blir ideologisk tvang. For å toppe det hele refererer han til gamle biskop Berggravs advarsel om de "demoniske trekk i velferdsstaten" i 1952. (!)
Utredninger uten gjennomslag
Boken støtter i stor grad opp om de uttallige kirkelige utredningene som er foretatt i kongeriket siden innføring av parlamentarismen i 1884.
Det er ironisk at nesten samtlige av disse utredninger har konkludert med at kirken må bli mer selvstendig, men at ingen av disse utredningene har fått gjennomslag. Hvorfor har de ikke det? Hadde jeg vært Aarflot eller en hans kompanjonger, ville jeg har grublet litt på det.
Bommer på målet
Men blir leserne overbevist av boken? De som er enig med forfatterne blir styrket i troen. Men de som er uenig med forfatterne blir også styrket i troen fordi forfatterne bygger opp om en teologisk selvstendighet på en måte mange er skeptiske til. Og tvilerne. Vel, jeg tipper at de ville ende på "vi vet hva vi har, ikke hva vi får." De detter altså ned der forfattere ikke ønsker at lesere skal lande.
Det kommer ikke frem hvilken stat forfatterne vil ha. Er det, som de insinuerer, en sekulær stat med religionsfrihet hvor alle trossamfunn er underlagt "offentlig rettslige korporasjoner"? Aarflot mener at staten skal være et "livsnøytralt" rom. Men staten har vel aldri vært verdinøytral.
Vi lever i et demokrati. Og folket vil ha en statlig kulturbærende folkekirke. Vel – da blir det nok slik. Igjen.
