NRK Meny
Normal

Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen

Niclas Lundqvists sjokkerende debut er endelig ute på norsk.

Omslag på boka Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen av Niclas Lundqvist

Niclas Lundqvist: 'Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen'. Damm Forlag 2007.

Foto: Damm

Da romanen "Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen" kom ut på svensk i 1992, var det flere sentrale kritikere som nektet å tra at det var en debutant som skjulte seg bak navnet Nikanor Teratologen. Såvel P. O. Enquist som Stig Larsson – ikke krimforfatteren – var blant de mistenkte. Men uskyldige. Bak pseudonymet Teratologen gjemmer seg en sky person ved navn Niclas Lundqvist.

Litt av en tur

«En ubeskrivelig fryd strømmer alltid ut fra de store bøkene, også når de taler om avskyelige, depressive og forferdelige ting». Dette utsagent fra Gilles Deleuze er – sammen med et par andre – sitert helt foran i Nikanor Teratologens "Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen". Om hensikten er et motto, en headline, for det som kommer, eller om sitatet skal rettferdiggjøre, kan være hipp som happ. Den leser som ikke er helt sikker på sin egen magestyrke bør betrakte seg som advart. For; dette er litt av en tur.

Skittenrealisme

Å lete etter ord som kan beskrive denne romanen er fåfengt arbeid. Teratologen har, når leseren er ved bokas ende, forlengst brukt opp det som måtte finnes av dekkende ordmaleri og ganske mye i tillegg. Jeg skal ikke påstå at denne boka ikke ligner på noe annet – det er nemlig ikke helt sant – men det er langt mellom forfattere som i en slik grad vasser ut i djevelskapen og søker etter ondhetens metaforer i en ustoppelig språklig hersing – lek er for mildt et ord – med brutalisert homoseksualisert og kvinneangst, med tilhørende hat, skrudd kjærlighet, godt gammeldags griseri i store mengder og omvendt føleri. Alt i alt en gotisk, västerbottensk skrekkversjon av ljugarbenk og surrealistisk skittenrealisme.

Absurde og ytterst voldelige liv

Det handler i hovedsak om Morfar, Holger Holmlund, en utgammel gubbjævel i ordets rette forstand og Pyret, Pjokken på norsk, Holgers nevø Helge som aldri nådde tenårene. Det er Helges nedtegninger vi leser – reddet for ettertida og romanen av hans egen morder.

Disse to lever sine absurde og ytterst voldelige liv på en avsidesliggende brakklagt gård i nettopp Øvre Kågedalen. Et sted som forøvrig også eksisterer i virkelighetens verden – i Skellefteå kommune.

Jeg avstår fra et nærmere handlingsreferat, både fordi vi nokså fort ville være på kollisjonskurs med alt som god smak heter, men også fordi det blir bleke saker sammenlignet med teksten selv. Jeg skal imidlertid nevne at i tillegg til de ingrediensene jeg allerede har nevnt, spiller store deler av verdens mer obskure litteraturarv en vesentlig rolle i Helges referat av morfarens endeløse utlegninger – med en viss overvekt av tyskspråklig mer eller mindre filosofisk stoff av svært lite politisk korrekt gehalt.

Rik oversettelse

Teratologen skrev mesteparten av denne romanen på dialekt fra nettopp Västerbotten. Ingen enkel oppgave for en oversetter til norsk. Forlaget Damm valgte Stig Sæterbakken, en forfatter som selv ikke har vært fremmed for boring i det stygges vesen. Sæterbakken har i dette arbeidet brukt, eltet og dyrket et mål fra egne hjemtrakter, Lillehammer og Gudbrandsalen. Der er ikke ofte en oversettelses kvalitet og rikdom alene er grunn god nok for å lese. Denne gangen er langt på vei slik. I blant var det bare språket som fikk meg til å holde ut med mer guffe, for å si det enkelt.

Så vil noen, kanskje mange, spørre: hva i all verden er vitsen med å skrive en sånn roman – for den del; å gi den ut femten år etterpå? Tja; det er et godt spørsmål. Men: noen ganger sier vrengebildet mer enn det skjønnmalte eller for den del realistiske. Kanskje har vi også godt av å lese et annet individs intense forakt. For alt sammen.