NRK Meny
Normal

En selektiv selvbiografi

Kristian Lundberg jobbet som kroppsarbeider som tenåring, før han ble forfatter. Men så, etter en personlig fadese, må han ta turen tilbake til arbeiderklassen. Men hva var det så denne fadesen gikk ut på? Det skriver Lundberg litt for lite om i sin selvbiografiske roman, mener Knut Hoem.

«Det er godt mulig at det finnes en prolog til denne fortellingen», skriver Kristian Lundberg på første side. Ja, det gjør det jammen meg, får jeg lyst til å legge til. «Alt jeg skriver om er sant», skriver Lundberg. Sant som i virkelig hendt eller sant som i litterært sant, altså sant innenfor rammen av denne boken, undrer jeg da. Og så videre på side 18: «Det jeg ikke snakker om har aldri skjedd». Om ikke før, så i alle fall da, får jeg lyst til å gå inn og fortelle hva forfatteren velger å ikke fortelle om.

Litterær skandale

Det har seg nemlig slik at 43 år gamle Kristian Lundberg, anerkjent lyriker, bokanmelder og essayist, var involvert i en litterær skandale, som etter alt og dømme førte til at han fikk sparken som anmelder i Helsingborgs Dagblad. Like før jul i 2006 skrev han noen nedsettende linjer om en roman av forfatteren Britt-Mari Mattson. Problemet var bare at den annonserte romanen ikke var kommet ut.

På trynet

De grove trekkene i denne fadesen finnes altså tilgjengelig for alle som kan lese - på internett, og det må da være denne fadesen forlag og forfatter sikter til uten av noen av dem utdyper dette nærmere. Forfatteren, som skriver utleverende og åpent om både morens galskap og farens svik, skriver altså ikke om da han selv gikk på trynet i sitt eget arbeidsliv.

Når man først skal skrive selvbiografisk, bør ikke det da være en forutsetning at man er bunnløst ærlig, og virkelig konfronterer de sidene i seg selv som er aller mest skambelagte?

Poetisk fingerspissfølelse

Lundberg vil ikke det. Isteden har han skrevet en svært poetisk liten roman om det som skjedde etterpå. Når inntektene fra kulturjobbene tørker inn havner han som timelønnet ekstraarbeider på Malmø havn. Han parkerer biler på en omstillingsplass kalt "Yarden", før bilene fraktes videre til andre land. Her er han blant de få svenskene i et miljø av mer eller mindre legal, innvandret arbeidskraft. Han er "helt nederst", for å stjele tittelen fra dokumentarklassikeren til Günter Walraff fra søttitallet.

Denne omvendte klassereisen skildrer Lundberg med en helt særegen poetisk fingerspissfølelse. «Natten er lang, tung og mørk, som et dikt man ikke helt forstår, men som likevel ikke slipper tak i deg.» Eller: «Også nå, nå som alt er tørt og dødbringende - skriver jeg, puster jeg diktene, lar setningene komme og gå, som godstog.»

Jeg har nå streket under så mange gode setninger, at jeg tror jeg våger å påstå at Kristian Lundberg har skrevet en ufullstendig selvbiografisk roman, som inneholder en aldeles utmerket diktsamling. Er det kanskje da slik at poesien i denne romanen med alle sine kvaliteter løfter opp denne enkelte historien om en mann som faller, og bringer dem opp på et mer allment nivå? Eller kan tvert imot det lyriske fungere som tilslørende bomullsdotter i munnen på en forfatter som heller burde sagt det som det var? Kan sannheten være begge deler på en gang? Ja, det tror jeg er tilfelle i tilfellet "Yarden" av Kristian Lundberg.