NRK Meny
Normal

«Den andre tyskeren»

Einhart Lorenz viser i sin biografi hvordan Tysklands kanskje største etterkrigspolitiker ble preget av erfaringene i det norske, politiske miljøet i mellomkrigstiden.

Tidl. forbundskansler Willy Brandt (1913-1992)

Tidligere forbundskansler Willy Brandt (1913-1992).

Foto: Det norske samlaget

Når SPD og CDU i Tyskland atter finner tilbake til en storkoalisjon passer det bra å ha en biografi for hånden som viser Willy Brandts rolle som en av arkitektene for denne særegne politiske konstruksjonen, som er mer eller mindre utenkelig i Norge.

Den 25. november 1966 gikk liberale FDP ut regjeringssamarbeidet med CDU. Daværende forbundskansler Ludvig Erhard forhandlet fram en koalisjon med sosialdemokratene. Det var et historisk samarbeid. For første gang siden 1930 hadde Tyskland en regjering med sosialdemokratiske statsråder. Posten som visekansler og utenriksminister gikk til Willy Brandt.

– Omsider en heldekkende biografi

Professor emeritus i moderne historie ved Universitetet i Oslo, Einhart Lorenz, har jobbet med Willy Brandt i en mannsalder. Han har tidligere publisert bøker om Willy Brandts tolv år i eksil i Norge. Med "Willy Brandt: Et politisk liv" har vi omsider fått en heldekkende biografi på norsk.

Det er blitt en bok som holder det tittelen lover. At Willy Brandt var en politisk begavelse, skulle være kjent. Einhart Lorenz viser hvordan dette unge, politiske talentet ble kultivert i møtet med den norske arbeiderbevegelsen. 19-åringen som kom med danskebåten til Oslo i 1933 var ikke sosialdemokrat, men utsendt for å søke økonomisk støtte til den antifacistiske kampen fra det venstresosialistiske søsterpartiet SAP.

Gjennom partikameraten Jacob Walcher kom han i nær kontakt med det revolusjonære, intellektuelle miljøet i Mot Dag, og han kunne her fort ha havnet i den leiren som ikke trodde på at man kunne finne en demokratisk reformvei til sosialismen. At vi nå har så detaljert kunnskap om hvordan Brandt tok lærdom av hvordan de sosialdemokratiske partiene valgte å bli brede reformpartier midt på 30-tallet, har forskingsarbeidet til Einhart Lorenz en stor del av æren for.

Willy Brandt kunne blitt en sekterist, men han ble den store brobyggeren. "I Norge hadde han lært at man ikke bestiger et fjell ved å ta springmarsj i retning toppen", skriver Lorenz. Isteden skulle han bli arkitekt bak en "politikk med små skritt". Beundreren Günter Grass skulle senere ta i bruk sneglen som metafor (I "En snegls dagbok") fra 1972.

Politisk forfører

Brandt var karismatisk, og en politisk forfører av rang, men han utviklet sin politiske personlighet i bevisst opposisjon til den andre store, tyske forføreren i det tjuende århundre. Hans første bok etter krigen hadde den talende tittelen "Tyskere og andre forbrytere", en tittel som skulle brukes mot ham i valg etter valg i hjemlandet, der han ble beskyldt for å ikke være patriotisk nok. Lorenz beskriver Brandts egne politiske skrifter som "preget av den for Brandt karakteristiske differensierende både- og holdningen, av pessimisme og optimisme."

I motsetning til sitt valgte objekt skriver Einart Lorenz ikke spesielt forførerisk, men han er etterrettelig. Det er få påstander her som ikke er dokumentert av både tre og fire kilder. I sin skildring av den private Brandt er Lorenz like stikkordspreget som Brandt selv var i egne memoarer.

– Kunne fått mer plass

Dette fører til at jeg faktisk kunne ønske meg en noe fyldigere bok, som i litt større grad viser Brandt som det lysende talentet han var - ikke minst i møte med den norske politiske eliten. Også møtene med fargerike seksualforskeren Wilhelm Reich har Lorenz behandlet mer utførlig før, og kunne godt fått større plass i denne boken.

I en liten pamflett, som ble utgitt i forbindelse med lanseringen, kan vi lese at Willy Brandts første bosted i Norge var hos ingen ringere enn den legendariske Dagblad-redaktøren Einar Skavlan. På båten hadde nemlig Brandt truffet hans datter Merete Skavlan, og gjort så sterkt inntrykk på henne at hun foreslo at han kunne bo hos dem til han fant seg et eget sted å bo.

Fortellinger av denne typen ville gitt boken noen flere fargenyanser, og kanskje senket terskelen litt for en ny generasjon norske, politiske talenter som vil ha mye igjen for å kjenne livet og læren til denn uforlignelige politiske ledestjernen som Willy Brandt var.