Det er mitt inntrykk at vurderingen og forståelsen av Jan Erik Volds forfatterskap kom litt sent i gang. Kanskje var han selv så dominerende og aktiv i den litterære offentligheten at ingen riktig følte seg kallet til å sette seg ned og se litt nærmere på hva Vold selv skrev?
Briskeby blues revisited
Men i løpet av det siste tiåret er dette blitt rettet på. Til søttiårsdagen kom boken "Varmestafetten", hvor forfattere som knapt nok var halvparten så gamle som jubilanten skrev fine essays - mange av dem om Vold på sekstitallet. Ja ikke nok med det, de remikset også tekstene hans. Briskeby blues av Vold ble til Briskeby blues revisited av Johan Harstad.
Boken jeg nå har foran meg er veldig annerledes, for her kommer de akademiske sluggerne ispedd noen forfattere og belyser Jan Erik Vold både som dikter og som diktformidler. Det er blitt en kjempebok - ikke minst på grunn av at de holder akademisk distanse til sitt objekt. Skribentene er utvilsomt sympatisk innstilte, men de har fått med seg, som Georg Johannesen en gang sa, at Vold ikke bare var «Mor godhjertas glade versjon ja»! Han kunne også være «Mor godhjertas uglade versjon. Nei. »
Temperert begeistring
Jeg gleder meg spesielt over at Volds virksomhet som diktformidler har fått så stor plass her. Eivind Tjønneland mener Vold ikke skriver essays sånn som Theodor Adorno gjorde det - med kjølig distanse, nei det går også an å skrive med entusiasme eller det Tjønneland kaller temperert begeistring. En annen skarp akademiker, Eirik Vassenden, er på sin side opptatt av å understreke at den polemiske, sinte Jan Erik Vold ikke står noe tilbake for entusiasten som heier på sine litterære forbilder. Den uglade og glade Vold betinger hverandre.
Mine mange blyantstreker i professor Ole Karlsens veldig gode artikkel om Jan Erik Volds diktsamling «Sirkel, sirkel» minner meg om hvor mye jeg har lært av disse flotte akademikerne, som attpåtil har tatt seg tid til å lese hverandre.Dermed kan du få ulike perspektiver på diktet: «Goddag, jeg er et dikt» fra 1969, hvor Vold har sakset frekt fra Welhaven, Ivar Aasen og Bjørnson. Eivind Tjønneland kan fortelle at også første del av diktet er en slag remiks av Bjørnson!
«Volds linjer » er akademisk skriving av ypperste merke. Men nå skal jeg ikke ta helt av her. Jeg nøyer meg med å være temperert begeistret, og konstatere at jeg har lært mye om både essayskrivng og diktskriving generelt av å lese denne boken om Jan Erik Vold.
