Hopp til innhold

Spenning med lyter

«Troverdig» er et ord som går igjen i omtaler av Jens Lapidus´ bøker. «Med VIP-rommet» har Lapidus veket fra sannsynlighetskravet. Spennende er det like fullt.

Jens Lapidus

Jens Lapidus´ nye krim sliter litt med sannsynlighet og psykologi, men spennende er den.

Foto: Malin Rising / Ap

Jens Lapidus har et uomtvistelig talent for effektiv fortelling, for de verktøyene som tvinger spenningskurven oppover og for mennesker som lever på siden av Medel-Svenssons dagligliv. Og i denne sammenhengen bør jeg legge til; som lever på begge sider av dette dagliglivet. Både over og under, så å si.

Sannsynlighet

Med denne nyeste boka, «VIP-rommet», har Lapidus beveget seg en smule vekk fra den virkelighetsbaserte kursen han har ligget på tidligere, basert på erfaringer fra sitt eget virke som forsvarsadvokat i Stockholm. Ikke slik at han har forlatt de kriminelt belastede innvandrermiljøene han har gitt liv tidligere: Bokas ene helt er andre-generasjonsserberen Teddy, som akkurat har sluppet ut etter 8 år bak murene. Det er heller sånn at denne boka framstår som mer fiksjons- og eventyrdrevet enn de tidligere – i den forstand at forfatteren har senket lista når det gjelder handlingens sannsynlighet.

Kidnapping

For; dette handler om den unge, hardtarbeidende og fremadstormende advokaten Emelie, ansatt i et fisefint advokatbyrå, der det meste dreier seg om penger og klientene er de mest eksklusive man kan tenke seg. Og altså; Teddy, den unge mannen som løslates til ingenting annet enn søsterens sofa, fast bestemt på at den kriminelle løpebanen er slutt. Som tilbys et slags konsulentoppdrag for nettopp det fisefine advokatbyrået. En av deres mest klassisk velstående og innflytelsestunge klienter mistenker at noe alvorlig har skjedd med sønnen Philip. Han er borte. Sjefen gir oppdraget – finn Philip – til Emelie, med klar beskjed om at hun skal samarbeide med Teddy. Det er i denne konstellasjonen at sannsynligheten glipper første gang - uten at det hele blir mindre spennende av den grunn. (Forutsatt at leseren allerede i historiens premiss er villig til å gi slipp på den troverdigheten Lapidus har fått mye ros for tidligere).

Spenn

Samtidig gir koblingen av Emelie, Teddy og overklassemiljøene boka et stort sosialt spenn. Dét er både interessant og i blant morsomt, selv om det glipper litt i psykologien: Hverken Emelie eller Teddy henger helt i hop. Lapidus gir på sitt beste herlige beskrivelser av de gamle pengers inngrodde snobberi og menneskeforakt, mens karakteristikkene andre ganger blir litt forutsigelige. Min personlige interesse for hvite herreskjorter til flere tusen euro – med broderte detaljer under ermene – er svært begrenset. Dermed blir det noen gange i meste laget med dyre, navngitte merkevarer, modellbetegnelser og priser.

Miljøskade og misbruk

Viktigere er Philip, den forsvunne sønn, en spiller i finansmiljøet og en ung mann åpenbart skadet av sin oppvekst i det grunnrike miljøet, der stil og disiplin er grunnverdiene, menneskelig anstendighet underordnet. Dette trekket ved bokas ene offer er interessant og gir fortellingen større dimensjon.

Under hele denne historien, som tross innvendingene er riktig spennende, løper en tråd av mishandling og misbruk som Lapidus turnerer både innlevd og elegant. Han redigerer teksten rytmisk og nesten-filmatisk, med mange handlingsbrudd og hopp på historiens tidslinje. Det gir effektiv fortelling med god framdrift, mens vrangsiden er at forfatteren står i fare for å gjøre de mange klippene til en overdreven manér. Noe han ikke er alene om i svensk kriminallitteratur.

Lyter til å leve med

Alt i alt; «VIP-rommet» er en spennende og interessant kriminalroman, så lenge man lar seg rive med av handlingen og ikke ergrer seg for mye over de lytene som teksten også rommer.

Inge Ulrik Gundersens oversettelse er grei nok, selv om den rent språklig kunne hatt bedre flyt. En viss motvilje mot genitivs s er ett eksempel på dette: å bruke «egenskapene til Teddy» i stedet for «Teddys egenskaper» bidrar til å stykke opp lesingen for meg.