Vintereventyr for voksne

Per Pettersons sentimentale realisme møter HC Andersens eventyrfortellinger i Ingvild H. Rishøis vinternoveller.

Ingvild H. Rishøi

En novelle skal inneholde en vending, sier man gjerne. Hos Rishøi snur det hele tiden.

Foto: Hans Fredrik Asbjørnsen

Historien om Ingvild H. Rishøis suksess bunner i at hun sikter mot leserens hjerte og samvittighet, og treffer blink - ikke alltid, men nesten hver gang. Betegnelsen «hjerteskjærende» dukker gjerne opp i anmeldelser, og det skyldes at vi ofte møter barn i hennes fortellinger som tar voksenansvar, og voksne i flytsonen, men som flyter helt gale veien. Hertil kommer et tydelig klasseperspektiv. Rishøi skildrer gjerne de underpriviligerte i det moderne Norge. Vi ser verden med deres øyne, og utsatt for denne synsvinkelen oppstår det empati hos leseren.

Østkantlandskap

Landskapet er perfekt avstemt til den sosiale situasjonen. I den første novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi for eksempel en ung mamma uten penger som går langs veien med sin datter på vei til Linderud i Groruddalen. Denne historien har tidligere vært på trykk i et tidsskrift. Jeg har også hørt forfatteren lese den et par ganger. Det er sjelden jeg klarer å konsentrere meg under den typen opplesninger, men i tilfellet Rishøi lyttet jeg intenst til hvert eneste ord.
I det Risøiske landskap har lyktestolpene tusjbokstaver og blokkene glitrer. Denne evnen til å få selv det kjipeste veikryss til å skinne deler Rishøi med den eldre kollegaen Per Petterson. De deler også en ekstrem muntlighet, og a- endelser og noen diftonger som er vanligere øst enn vest i Oslo. På side atten for eksempel sier den unge mammaen at:

Når han tok på meg trengte jeg ikke si noe, da snakka vi et annet språk jeg kunne.

Ingvild H. Rishøi

Flere vendinger

I de tre nye novellene perfeksjonerer Rishøi et format og et språk vi har sett at hun behersker fra før. Kanskje skrur hun det enda mer til her. De underpriviligerte støter sammen med noen med bedre råd. Og så er det vinter, noe forfatteren vet å utnytte. En novelle skal inneholde en vending, sier man gjerne. Hos Rishøi snur det hele tiden. Mens en HC-Andersen lot sin frysende pike tenne på svovelstikke etter svovelstikke i en nedadgående bevegelse, så skjer det noe i Rishøis novelle. - Jeg skriver jo også eventyr for voksne, uttalte den japanske forfatteren Haruki Murakami til en tysk avis nylig. Også hos Rishøi er realismen kanskje mest tilsynelatende. Kanskje er det egentlig eventyr dette er - eventyr for voksne - altså en slags oppdatert 2014-variant av HC Andersens Københavnmiljøer.

Og intet øye forblir tørt her heller. Rishøi er en novellesnekker som ikke skygger unna for det sentimentale. Etter tre sterke novellesamlinger skal det bli spennende å følge henne videre når hun snart, for det tror jeg blir snart, gir seg i kast med romanformatet.