På få år har Kaia Dahle Nyhus etablert seg som en på samme tid gjenkjennelig og original illustratør. Hun har et ekspressivt uttrykk, der varme gule, oransje og særlig lilla toner fyller boksidene helt. Skikkelsene hennes har kropper som ikke nødvendigvis ligner menneskekropper, hodene er store, øynene det mest iøynefallende. Gjennom øynene speiler hun skikkelsenes indre, enten de er fortvilet, sinte eller fornøyde.
Survival of the fittest
Så er det nettopp mange ulike skapninger med uttrykksfulle øyne som skildres denne gangen. «Verden sa ja» er en skapelsesberetning om hvordan verden ble til, helt i Darwins ånd, med evolusjon fra hav til land, der gjeller blir til lunger, finner til armer, ja til og med vinger. Dette er en urfortelling uten gud, men der et Vi, oss mennesker, stadig tror verden er ferdig skapt. Men nei – og her ligger motoren i fortellingen: Utviklingen stopper aldri. Heller ikke når menneskene har fått makt over kloden og handler til skade for sine medskapninger på jakt etter mer makt, mer nytelse, mer fritid.
Om ikke direkte uttalt, så ligger det en insistering gjennom hele boken på at verden er verdifull. Den endrer seg hele tiden, noen vil mene til det bedre, men forholdene kan også bli verre, om ikke vi finner vår plass i en naturlig balanse mellom artene.
Bokens forside ser nærmest ut som et øye, omkranset av fisker, fugler og mennesker i sirkler rundt. Er det jordens eget øye som stirrer på oss? Og gjør oss svar skyldig? Også første oppslag, der sol og måne fødes i en tåke av det ukjente, gir assosiasjoner til et ansikt med et åpent og et lukket øye.
Å være i verden
Blir det en spennende bok for små barn? Her er jo ingen slutt, ingen fortelling som får sin forløsning eller ro. Ingen gjenkjennelig hovedperson som møter hverdagslige utfordringer som barnet kan relatere til sitt eget liv.
Jeg mener at spenning kan være så mye. Her kommer gjenkjennelsen i gjentakelsene. Nei, verden er ikke ferdig, gjett hva som dukker opp på neste side? Spenningen ligger opplagt i bildene, der mange små detaljer kan spores under den overgripende magiske atmosfæren som tentakler, huler, bål og byer skaper.
Oppramsingen av alt som blir til manifesterer en omfavnelse av verden. Ved å benevne alt som fins, gjør vi også verden til vår.
Åpen slutt
«Verden sa ja» er en optimistisk tittel. Og bokens siste setning lyder: Og verden sier JA!
Samtidig ser vi et menneske på vei bort fra jorden, i en romrakett, på vei mot en annen planet. Betyr det at vi må begynne på nytt et annet sted? Har vi lagt jorden øde? Eller er verden glad for at vi hele tiden styrer mot nye oppdagelser, nye muligheter?
Jeg liker at boken har en åpen slutt, på samme måte som jeg liker tanken på at vi mennesker heller aldri er helt ferdige.
Passer for deg som:
- trenger å bli minnet om de store sammenhenger
- vil gi barn eller barnebarn en opplevelse av hvordan verden ble til
