NRK Meny
Normal

Vidunderlig og vanskelig

Vidunderlig og vanskelig, det er to adjektiver som kan være betegnende for de nominerte bøkene til Nordisk Råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014.

Kandidater Nordisk råds pris barn

Vidunderlig fordi mulighetene ligger der, både til å bli kjent med et barn på den andre siden av kloden og til å bli bedre kjent med seg selv.

Vanskelig fordi verden byr på utfordringer som kan synes umulige å komme gjennom på en god måte. Det eksistensielle alvoret er tilstede som aldri før i nordisk barnelitteratur.

Det er 13 kandidater til prisen, Åland har ingen kandidat i år.

De fantastiske


Utfordringene er størst i Sofia Nordins roman "En sekund i taget". Rabén & Sjögren 2013 (Sverige). En mystisk epedemi fører til at folk dør som fluer. Allerede de første setningene indikerer settingen:

Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.

"Ett sekund om gangen, Norsk utgave, Mangschou forlag 2014, oversatt av Lene Stokseth).

Hedvig, vår jeg-forteller er i starten av tenårene og er den eneste overlevende i mils omkrets, kanskje i hele verden? Hvordan skal hun greie seg? Dystopier er en populær genre innen ungdomslitteraturen for tiden, denne er av de bedre, om få (om noen!) kan måle seg med Cormac McCarthys majestetiske "The road". Nordin skriver både spennende og konkret, gjennom hardt arbeid på en bondegård skaper Hedvig sin egen mulighet til å overleve. Og selvfølgelig er hun ikke den eneste gjenlevende. Nordin beskriver fint angsten i møte med en fremmed, en ukjent som kan synes truende, men som først og fremst er et (med)menneske.

Andri Snær Magnason: Timakistan

Fascinerende fantasy med samfunnskritisk brodd.

Også hos Andri Snær Magnason blir unge mennesker satt på prøve. I den eventyrlige romanen "Tímakistan". Mál og menning 2013 (Island) går vi fra en nåtidsramme til en ukjent, forhistorisk tid. Den økonomiske krisen ligger tungt over landet, hverdagene er seige og grå. Da dukker de besnærende tidskistene opp, sorte kasser man kan legge seg ned i for å stoppe tiden. Inne i kisten står tiden stille, den som ligger der, kan spare dager og år til bedre tider. Vips, bort med november - du kan dukke opp igjen til jul, like ung, og bruke de tilmålte dagene dine til høytider eller sommerferie.

Størsteparten av romanen er fortellingen om kongen som for lenge, lenge siden plasserte datteren sin i verdens første tidskiste. Hensikten er sympatisk, hun skal spares for plager og problemer og leve tilnærmet evig. Konsekvensene er skrekkelige. Hvor blir livet hennes av? Det livet som består av både farer og regnvær, av lek og latter? Snær Magnasons prosjekt er svært ambisiøst; jeg liker at en fantasy-roman tar tak i vår helt konkrete samtid og diskuterer etiske dilemmaer. Svakheten med romanen er at den er for lang. Prinsessens tap av levd liv og kongens brutale krigføring blir gnidd inn med den konsekvens at i alle fall denne leseren blir mett før fortellingen er slutt. Likevel: Dette er et av de sterkeste bidragene blant årets nominerte.

Også den samiskspråklige kanidaten "Ilmmiid gaskkas" ("Mellom verdener) DAT 2013 (Det samiske område / Norge) av Máret Ánne Sara lar virkeligheten møte det eventyrlige. Søskenparet Lemme og Sanne lever i en reindriftsfamilie i Finnmark. Lemme er en lovende motorcross-kjører. Når faren oppdager at klubben skal anlegge en crossbane i et område der reinen gresser i tider med dårlig beite, oppstår det en krangel i familien. Lemme og Sanne rømmer på cross-sykkelen, og det er det siste foreldrene ser til dem. Ungdommene er ved en forbannelse blitt forvandlet til reinsdyr selv, uten mulighet for å gjøre seg forstått av menneskene. Sekunder før de skal slaktes greier de å rømme. Hva slags verden er det de møter?

Det er den underjordiske. En verden som fins, på linje med den jordiske, i samisk mytologi. Er det det modernes trussel mot naturen som er årsaken til søskenparets skjebne? Vil ungdommene komme seg gjennom hindringene, vil de noen gang komme hjem?

Ifølge forlaget er dette den første boken i en fantasytrilogi. Det er forståelig, for slutten er brå, i beste fall åpen. Romanen er langt mer interessant tematisk enn litterært. Det kan skyldes en rask norsk-oversettelse så juryen (som jo består av representanter fra alle de nordiske landene) har vært i stand til å lese den.

– Jeg er så glad at jeg må danse

Skilsmisse

Krigen

Den norske bildeboken 'Krigen' er en sterk kandidat til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur.

Foto: Cappelen Damm

Å lese frem noen trender blant årets tretten kandidater, er ikke lett. Til det er bøkene for ulike, både i form og tematikk. Et eksistensielt alvor er likevel et slags gjennomgangstema i de fleste bøkene.

Verdt å merke seg er det at to av bildebøkene beskriver barn som blir "offer" for foreldrenes skilsmisse. Foreldre som går fra hverandre er noe svært mange nordiske barn opplever. Det kan erfares på så mange slags vis og må ikke nødvendigvis oppleves som traumatisk. Likevel er det få bøker for barn som tematiserer dette. Hva skyldes dette?

Jeg mener Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus (ill.) har laget en av de sterkeste kandidatene til årets pris med bildeboken "Krigen". Cappelen Damm 2013 (Norge).

Gjennom et insisterende språk fullt av krigsmetaforer beskriver Gro Dahle hvordan tilstanden oppleves av Inga, eldstedatteren, som blir gående som en spion mellom foreldrene. Hun blir den som må være flink, den som må passe småbrødrene, den som må holde ut. Følelsen av å delta i en krig beskrives med ordene, smerten kommer til uttrykk gjennom Dahle Nyhus' krasse og modige, fargesterke illustrasjoner.

Kanskje er ikke dette en bok et barn selv ville velge fritt. Men bildeboken som medium kan være inngang til samtaler og diskusjoner om vanskelige emner. Mor og datter Dahle sier noe om at det er lov å være sint, det er vanlig å bli utslitt. Samtidig ligger håpet der, om at det verste en gang vil gå over.

Les anmeldelsen av bildeboken "Krigen"

I "To af alting" Gyldendal 2013 (Danmark) skildrer Hanne Kvist en tilsvarende situasjon. Skilsmissen legges ut som bonus for barnet - heretter skal han få to av all ting. Men han vil ikke ha to av alt. Der de voksne understreker alt som blir dobbelt, ser barnet alt som blir delt, som går i stykker og blir mindre. På behagelig tykke, bruntonede boksider gir Kvist gir oss barnets perspektiv. Han tar faktisk selv kontroll og skaper seg sitt eget hus, dit begge foreldrene er velkomne på besøk.

Begge disse bildebøkene byr på historier som fascinerer. Jeg ser ikke på dem som terapeutiske, først og fremst, men som kunstneriske uttrykk som også - selvfølgelig - kan brukes for å gi et barn en opplevelse av at det ikke er alene.

Ord- og bildelek

Flere av årets nominerte forfattere leker med språket. Surrealismen er tydelig tilstede i "Halli! Hallo! Så er der nye firkantede historier" Gyldendal 2012 (Danmark) av Louis Jensen og Lillian Brøgger (ill.). Boken er den åttende i en serie som begynte med "Hundrede historier" (1992) og inneholder grenseløse fortellinger, formattert som en firkant på boksiden og som alle innledes med "en syvhundrede og første, - anden - eller tredje gang" og så videre. Jeg-fortelleren snakker med fisker, dyr og trær, her er de mest surrealistiske møter mulig. Historiene kan betraktes som drømmer eller fantasi, de presser seg med stor selvfølgelighet ut over virkelighetens grenser. I blant blir de korte fortellingene nesten som små dikt:

En syv hundrede og tresindstyvende gang satte vinden sig på min kind. Jeg mærkede dens vinger strejfe mig, da den landede. Ville den fortælle mig noget? Da det blev aften, satte den af og fløj væk, ind i skoven, hen under trærne,dér hvor fuglene bor. Og nu sang de. Det er vinden, tænkte jeg. Vinden har åbnet deres næb.

Louis Jensen og Lillian Brøgger (ill.): "Halli! Hallo!"

På sitt beste frembringer tekstene nye innsikter, andre ganger skaper de et friskt og vakkert bilde av vår mangfoldige verden. Iblant blir tekstene mer overflatiske; de føles tilfeldige, unødvendige. De dårlige historiene er i fåtall, ved disse unntakene merker man forfatterens øvrige høye nivå. Lillian Brøggers illustrasjoner er som alltid urovekkende: Noe skummelt eller uuttalt lurer under overflaten. Rødt, hvitt og sort går igjen, ofte er det et øye eller et uutgrunnelig blikk som tiltrekker seg betrakterens oppmerksomhet.

Ville Tietäväinen och Aino Tietäväinens "Vain pahaa unta" ("Bara en ond dröm"). WSOY 2013 (Finland) byr på en samling historier med en fellesnevner: Boken er et samarbeid mellom far og datter og er en gjenfortelling av marerittene datteren gjennom sine første leveår har fortalt den trøstende pappa'n. Selve gjenfortellingen foregår i små, grå tegnserieruter. Pappa er trett, datteren for redd til å sove. Drømmesynene, med reelle og irreelle farer - i en logikk bare drømmene kjenner til - er utlagt i dramatiske illustrasjoner der den freidige fargebruken står i kontrast til de grå rutene. Fargene og detaljrikdommen i de store illustrasjonene underbygger følelsen av at det er drømmen som er virkelig, det er her det skjer. Barnetegninger er også med, etter sigende barnets egne, siden det er hun som faktisk vet hvordan drømmene så ut. Pappa'n gjentar stadig at marerittene mister sin kraft om de gjenfortelles. For oss som leser blir drømmene kraftige nok - og kanskje har de hatt sin misjon. På bokomslaget vandrer piken og pappa'n hånd i hånd nedover en hengebro som forsvinner i vannet. Mot slutten av boken er de på vei opp, renset og lutret møter de dagen med nye erfaringer og kanskje fornyet styrke.

Råttan Bettan og Masken Baudelaire

Karoliina Pertamo fyller boksidene med sterke farger

Foto: Anne Cathrine Straume / NRK

Annika Sandelin och Karoliina Pertamo (ill.) leker også med ord og bilder i årets eneste rene diktsamling "Råttan Bettan och masken Baudelaire. Babypoesi och vilda ramsor". Schildts & Söderströms 2013 (Finland). Ved første øyekast er det de nesten dirrende, fargesprakende illustrasjonene til Karoliina Pertamo som fanger oppmerksomheten. Bakgrunnen veksler mellom regnbuens mange farger, her er hver minste flik av boksidene mettet med intensitet.

Diktene er rytmiske, proppfulle av bokstavrim. Dette er fengende regler til høytlesning, forfatteren har da også lagt inn små veiledninger til den som skal lese. Sandelin skriver seg inn i en tradisjon av reglemakere som André Bjerke og Inger Hagerup er eminente representanter for i norsk sammenheng. Humor og fantasi kobles med et oppriktig forsøk på å favne et barns vidunderlige og underlige verden.

Claudette Cleverin
Min kloka kusin Claudette Cleverin
Kan berätta allting om allt
Hon vet varför bilar går på bensin
och varför vädret är kallt
Hon vet hur man tvättar en purjolök
och hur en tand repareras
Hon vet hur man härmar en muntergök
och hur et marsvin friseras
Hon vet hur man skriver en rolig dikt
och varför häxor âr stygga
Hon vet hur man slinkar undan sin plikt
och hur man matar en mygga
Min kloka kusin Claudette Cleverin
har ändå svårt att förstå
Att fast hun är smart som en gammal rabbin
Vill ingen alls höra på

Annika Sandelin / Råtten Bettan og masken Baudelaire

Vennskap

"Brune" av Håkon Øvreås och Øyvind Torseter (ill.), Gyldendal 2013 (Norge) var fjorårets gledelige overraskelse i Norge og er den nordiske kandidaten som har størst sjarmfaktor. "Brune" er historien om Rune og vennene hans som blir superhelter om natten og tar en grusom hevn over eldre mobbere.

Øyvind Torseter er prisbelønt for sine ofte eksperimenterende bildebøker. Her utfordrer han ingen grenser, men skaper mild gjenkjennelse - som fra det forrige århundret - samtidig som både humor og poesi tyter ut av de enkle illustrasjonene. Håkon Øvreås er ferskere i gamet og skal ha ros for sin originale opptur av en historie. Fortellingen tematiserer vennskap og mot og behandler etiske dilemmaer på forståelig vis. Øvreås og Torseter mottok Kulturdepartementets litteraturpris for "Brune" i fjor. Boken var også nominert til Brageprisen 2013.

Vennskap er også et tema i Kathrine Rosing och Nina Spore Kreutzmanns (ill.): "Nasaq teqqialik piginnaanilik" ("Den magiske kasket"). Milik Publishing 2012 (Grønland). Manu er elleve år og bor på Grønland. En natt begynner han å drømme noe rart. Han drømmer om en kinesisk gutt på samme alder. Drømmene gjentar seg - opptakten var nok den fine skyggeluen Manu og besteforeldrene fant en dag på stranden. På den andre siden av kloden irriterer kinesiske Miu seg over at han har mistet skyggeluen sin. Men også han begynner å drømme så merkelig. Etterhvert får de to guttene vite mer og mer om hverandre, gjennom skolen klarer de å få kontakt, og til slutt besøker de hverandre. "Den magiske kasket" blir altså en realistisk fortelling med magiske elementer. Store deler av teksten er kunnskapsformidling om forhold på (særlig) Grønland og i Kina. Litterært sett er ikke dette den sterkeste kandidaten, men fortellingen gir som sagt verdifull og tilforlatelig informasjon om oppvekst på to ulike steder på kloden.


Min plass i verden

Eva Lindstrôm: Olli och Mo

En hverdagslig utflukt kan føre til diskusjon om de største spørsmål

Olli og Mo er venner, eller kanskje er de (også) gift? I bildeboken "Olli och Mo".

Alfabeta Bokförlag 2012 (Sverige) lar Eva Lindström de to dra ut på en utflukt. Mo er stor og bestemmer mest, Olli er mindre og følger bare med. En utflukt kan føre til så mangt. Olli og Mo kjører seg vill, men heldigvis får de overnatte hos Maud, som er i ferd med å lage middag. Neste morgen vender de hjem; borte bra, men hjemme best.

Jeg er imponert over hvilken personlighet Lindström har greid å gi de to skikkelsene sine med så lite tekst. Det er også godt gjort å skape tanker om de store eksistensielle spørsmål som hvem er vi? og hvor er vi på vei? i en tilsynelatende enkel bildebok. Det skal ikke mange uforutsette hendelser til når de to vennene er ute på eventyr (som at Mo mangler lommeboken og de må vaske opp på kaféen, eller at de på et tidspunkt faktisk ikke vet hvor de er - ikke leseren heller, for verken Mo eller Olli synes på bildet) før fortellingen nettopp gir rom for større refleksjon. Fargepaletten er lys og pastell-aktig, den åpner også opp for en tvetydighet både i rollefordelingen mellom store Mo og lille Olli og for det egentlige formålet med og konsekvensene av reisen.

Det store alvoret

Eksistensiell refleksjon er altså en grunntone vi finner i alle årets kandidater. Er barnelitteraturen blitt så sofistikert at det ikke er plass til underholdning? Den svenske "Råttan Bettan og masken Baudelaire" og danske "Halli" Hallo!" inneholder begge brokker av ren surrealisme og språklek. Forøvrig er det mye alvor å spore. Ungdomsbøkene byr på en måte på hver sin dystopi. Kanskje bør vi lete grundigere etter bøker som ikke er fullt så filosofisk fundert - om enn vi voksne lesere ønsker barna det aller beste?

I Lani Yamamotos "Stína stórasæng". Crymogea 2013 (Island) møter vi Stina, som hater kulde. Hun har barrikadert seg innendørs og pakket seg inn i dyner. Hun kan ikke forstå hvordan barna utenfor kan klare seg i all sneen. Men livet inne blir tynge og tyngre. Og Stina er ensom. På et vis ligner denne islandske kandidaten på den andre nominerte fra Island: I "Tidskisten" låser folk seg inne i kasser der tiden står stille for bare å nyte de gode dagene av livet. På samme måte stenger Stina livet ute når hun stenger seg selv inne.

At angsten for det fremmede kan være lammende, viser denne boken. At vi alle trenger hverandre blir like opplagt.

Selvfølgelig møtes Stina og de andre barna til slutt. Selvfølgelig finner hun en måte å finne varme på, i lek med andre barn. Fortellingen føles likevel ikke selvfølgelig - det kan blant annet syldes de originale illustrasjonene til Lani Yamamoto. I stiliserte skisser får vi detaljert informasjon om Stinas oppfinnelser for å holde kulden ute. Oppskrifter på strikkegensere og varm kakao følger med. Stina er blitt en original behandling av et ikke så orginalt tema.

Mulighetene, i en verden av ulykker, gripes til gangs i den lille og svært enkle bildeboken "Flata kaninin". Bókadeildin 2011. (Færøyene) av Bárður Oskarsson. En hund og en rotte kommer forbi en flatklemt, ihjelkjørt kanin på veien. Det er et trist syn, de vet til og med hvem det er. Hva skal de gjøre med ham? Han kan ikke ligge der for vær og vind, men hva vil de hjemme hos kaninen tro hvis en hund og en rotte kommer bærende på ham? De tenker så det knaker, arbeider flittig, og vips har de laget en drage av ham. Kaninen kommer til himmelen på helt konkret vis.
Historien er enkel, men mangler verken humor eller varme. Teksten inviterer til mange slags samtaler mellom barn og voksne; om vennskap, om døden, om å gjøre noen glad. Den er dessuten deilig usentimental i sin omgang med døden. Her ligger alvoret i det som allerede er skjedd, oppfinnsomhet og omtanke ligger i utformingen.

Her er fjorårets kandidater til Nordisk råds pris

Så fikk vi en konkret bok om døden til slutt. Døden var et tydeligere tema i fjor, ikke minst i vinnerboken "Karikko" av Seita Vuorela og Jani Ikonen. Hvilken bok juryen setter høyest i år? Jeg tør ikke spå, men holder en knapp på Gro Dahle og Kaia Dahle Nyhus' kompromissløse bildebok "Krigen".

Vinnerne av Nordisk råds priser offentliggjøres onsdag 29. oktober. Marta Norheim har lest kandidatene til Nordisk råds litteraturpris:

Kandidater til Nordisk råds litteraturpris