NRK Meny
Normal

Liten og trist

Nobelprisvinner Mario Vargas Llosas siste bok på norsk er en trist, liten historie.

Mario Vargas Llosa
Foto: DANIEL OCHOA DE OLZA / AP

Det mest oppsiktsvekkende ved Mario Vargas Llosas roman "Valpene" er formatet. "Valpene" er en bitteliten bok på 80 små sider (innbefattet tittel- og kollofon-sidene). Den kom allerede i 1967, og er dermed en av Vargas Llosas tidligste romaner. Den er på mange måter en eksperimentell roman, for her er ingen jeg-forteller, snarere en vi-forteller, og forteller-synsvinkelen forandres hele tiden, ofte flere ganger i én og samme setning. Sånn åpner boken:

"De gikk fremdeles med kortbukser det året, vi hadde ennå ikke begynt å røyke, blant alle sportene foretrakk de fotball, og vi holdt på å lære oss å ri på bølgene, å stupe fra andre avsats på Terrazas, og de var rampete, skjeggløse, nysgjerrige, kvikke, grådige. Det året, da Cuéllar begynte på Champagnatskolen." (s. 5)

Dramatisk ulykke

Mario Vargas Llosa: "Valpene"

Mario Vargas Llosa: 'Valpene', Gyldendal 2010. Oversatt av Fredrik Giertsen.

Det er Cuéllar som er bokens hovedperson. Eller er det guttegjengen som han blir en del av? Vi er i Lima, i Peru, i et bedrestilt miljø, der ungguttene, som er på vei fra ubekymret barndom og over i rotløs ungdom, ofrer det meste for fotballen. Senere er det surfing i bølgene som tar tiden.

Så kommer jentene.

Men for Cuéllar blir ungdomstiden en eneste lang pine. Ved starten av romanen blir han nemlig bitt av en hund, den digre grand danois'en Judas, midt mellom bena. Der og da kan det se ut som om det går bra - etpar uker på sykehus og fri fra skolen, hvem kunne ikke tenkt seg det? Ingenting blir sagt direkte, men etterhvert som de andre i guttegjengen får seg kjærester, blir Cuéllar mer og mer desperat. Han utfordrer livet ved å drikke seg bort, tjuvlåne farens bil og kjøre som en villmann, eller surfe i bølger som er av en sånn dimensjon at ethvert normalt menneske ville holdt seg på land.


For Cuéllar kan ikke alt som andre gutter kan. For ham går det bare én vei, og det er nedover.

"Valpene" er en trist historie om et liv som blir noe helt annet enn man hadde sett for seg, en skjebnefortelling om en ung mann som ikke kan avfinne seg med tilfeldighetenes lunefulle urettferdighet. Sånn sett kan "Valpene" ligne på mange oppvekstfortellinger.

Umiddelbar og frisk fortellerstil

Det originale og fascinerende ved boken er selve fortellermåten. Den flytende, impulsive og impresjonistiske stilen, der vi altså har en slags kollektiv forteller, er utpreget muntlig. Filteret mellom det som blir fortalt og det som det fortelles om, blir nesten borte. Vi er i hendelsene, de skjer mens de fortelles. Den ungdommelige, lette tonen står dessuten i kontrast til fortellingens alvor; for plutselig er alt forbi. Som Vargas Llosa skriver, lakonisk:

"... vi begynte å legge på oss og få grått hår, små mager, dvaske kropper (...) og alderdomsflekker dukket opp på huden deres, enkelte små rynker." (s. 80)

Lest opp mot Vargas Llosas mer omfangsrike - mer politiske, og absolutt mer kjente - romaner, er "Valpene" en parentes i forfatterskapet. Men uansett er boken en fin liten stilstudie av en James Dean-aktig, villet undergang, som nok var ennå mer "i tiden" da boken kom på slutten av 1960-tallet.


"Valpene" er stødig oversatt av Fredrik Giertsen

Vargas Llosas såpeopera-liv