NRK Meny
Normal

Du må ikke sove

Sigbjørn Skåden har skrevet en risikovillig og stridslysten roman fra et Finnmark vi sjelden ser.

Sigbjørn Skåden

Det er følelsen av nærhet til det virkelige som gjør at romanen «Våke over dem som sover» av Sigbjørn Skåden faktisk føles litt farlig.

Velkommen til den slitne delen av Kautokeino. Boligfeltet Heargedievva (reinoksebakken) finnes i virkeligheten, og det er nettopp en følelse av nærhet til det virkelige som gjør at romanen «Våke over dem som sover» av Sigbjørn Skåden faktisk føles litt farlig.

På nåtidsplanet utspiller handlingen seg noen år etter at den såkalte Kautokeino-saken rystet det samiske lokalsamfunnet. Til sammen 18 menn ble i 2006 siktet for å ha misbrukt åtte mindreårige jenter seksuelt.

Sigbjørn Skåden er virkelig god når han skildrer romanpersonenes begjær.

Knut Hoem, litteraturkritiker

Med elevene i fanget

I romanen følger vi den samiske kunstneren Amund inn på en fest der en gymnaslektor sitter med elevene sine på fanget. Og hvilken rolle spiller kunstneren i det hele? Det er virkelig et tvetydig kunstnerportrett Sigbjørn Skåden her presenterer oss for. På den ene siden ser vi en kunstner som helt kompromissløst følger sine egne, kunstneriske instinkter når han skal avdekke det han mener er skjult og uuttalt. Samtidig framstår han som underlagt sine egne fysiske instinkter, og uten grenser. Når vi først skjønner det raser romanen avsted som et hurtigtog uten bremser.

Umotiverte edderkopper

Rent litterært er fortellingen noe ujevn. Iblant, når sms-utvekslingene blir litt for omstendelige, og edderkoppene kryper litt for umotivert over gulvet, savner jeg den litterære kraften som for eksempel Hanne Ørstavik har skildret Finnmark med i noen av sine romaner.

Livet i en gamme

Hanne Ørstavik

Iblant savner anmelderen Hanne Ørstaviks litterære kraft i Sigbjørn Skådens «Våke over dem som sover».

Foto: Forlaget Oktober

I deler av boken holder Skåden Ørstaviks nivå. Romanen åpner strålende med fortellingen om kunstnerens oldeforeldre og deres liv i en gamme. I glimt ser vi så hvordan fornorskingsprosessen begynner og familiebåndene svekkes.

Det er den samiske oldemoren som en moralsk instans som etterlyses i romanen. Skåden skildrer familielivet i gammen som et intakt stammesamfunn, der de unge ble korrigert av de gamle. Det som finnes igjen av forfedrene i oldebarnet er språket. Han svarer på samisk som om språket i seg selv hadde besvergende kraft og kunne vekke tilbake den gamle kulturen.

Farlig begjær

Sigbjørn Skåden er virkelig god når han skildrer romanpersonenes begjær. Begjæret er ikke noe man slipper unna som leser når det er skildret godt, selv om det foregår på premisser man ikke vil identifisere seg med. Verken forfatter eller hovedperson skyr sterke virkemidler for å få frem det han vil fortelle. Derfor blir boken også interessant å diskutere.