Hvordan blir det når det streite paret (han prest, hun jurist) blir ringt opp av en advokat og får høre at datteren deres er satt inn, fengslet, mistenkt for såkalt knivdrap? Dette er utgangspunktet for Mattias Edvardssons «En helt vanlig familie», en ny antatt storselger fra svensk krimproduksjon – under utgivelse i 30 land.
Vi har altså Adam og Ulrika, mor og far, passe velbeslåtte, godt plasserte i samfunnet. Vi har datteren Stella, 19 år, engang talentfull håndballspiller. Et kjært barn, men med et visst sinne. Utløp for følelser har iblant ytret seg som aggresjon. Hennes beste venn er Amina, stadig håndballspiller, usvikelig lojal i vennskapet, en dårligere løgner enn Stella.
Et monster?
Så er det Christoffer Olsen, det er han som dør en uke etter Stellas 19-årsdag. Spor knytter Stella til drapsstedet. Det viser seg at hun har kjent Christoffer Olsen, en trettiåring både hun og Amina har møtt på bar. De har hatt et forhold. Det var noe med denne Christoffer, eksen hans har forsøkt å få ham satt fast for mishandling.
«En helt vanlig familie» fortelles av tre stemmer – faren, så datteren, moren kommer til slutt. Det snakkes sant og det lyves friskt. Historien og plottet er godt uttenkt, fortellingen velskrevet i all hovedsak. Den psykologiske nerven som spinnes omkring offerets karakter, fungerer godt. Noen fortellertekniske problemer oppstår underveis, særlig når den mistenkte datteren skal gi sin versjon, fortelle hva hun har opplevd, uten å avsløre om hun er skyldig eller ikke.
Dette siste er da også en tilbakevendende vanskelighet i denne stadig mer populære sjangeren – treffende nok kalt domestic suspense. I så måte har Mattias Edvardssons bok en del til felles med Malin Persson Giolitos første krim, «Størst av alt». Den boken strever litt med samme problem, men er nok som helhet enda mer helstøpt enn fortellingen om Stella og hennes vanlige familie. En storselger som Gillian Flynns utmerkede «Gone Girl» («Flink pike») har også dette lytet – når leseren først aner sannheten, litt for tidlig.
Det velbeslått hvite
Domestic suspense-sjangeren har en tendens til å hvile svært trygt i et velbeslått landskap av hvit, velbeslått (små)borgerlighet – der lå for eksempel min viktigste innvending mot A. J. Finns «Kvinnen i vinduet» for et år siden.
Mattias Edvardsson beveger seg ikke langt utenfor velstandsnormalen, men prøver å utvide perspektivet litt gjennom Stellas venninne Amina og hennes familierøtter til det gamle Jugoslavia og en annen religion – omtrent like pragmatisk praktisert som far Adams svenske kristelighet. Det gir romanen et lite løft som kommer godt med. Jørn Roeims oversettelse fungerer som den skal.
Passer for deg som:
- har tid å slå i hjel i forstyrret svensk vanlighet
